Dere kjenner følelsen man får når sommeren endelig er her igjen. Ferie, følelsen av at ansvaret er lagt på hylla og at nå kan man virkelig lene seg tilbake og slappe av. Perioden der alt ser perfekt ut. Grønne trær, blått hav, skyfri himmel. Kjærestepar, sol, skygge og gress. Ingenting kan plage oss om sommeren. Eller?
En gutt sitter på bussen på vei hjem. Han snakker med kjæresten sin på telefon. Kjæresten er bortreist, og gutten har vært ute og hatt det gøy. Hun er kanskje borte, men sommeren byr allikevel på andre herligheter. Det er søte ord de veksler. Det hjelper litt på savnet. Etter hvert snakker de om stedet hun er på. Det er en alminnelig, gammeldags og tradisjonell hytte. Hun ligger i en seng. Koser seg. Spesielt med kjæresten på telefon og lukkede øyne. På denne måten er det lett å glemme hvor man egentlig er, og heller drømme seg bort. Det er en trøst på et ellers kjedelig sted. Snart lærer hun riktignok at stedet ikke alltid er like kjedelig. Hun åpner nemlig øynene sine. De fleste på bussen merker hvordan gutten hopper av redsel de millisekundene etter skriket som følger. De snur seg og ser litt rart på han. Han stirrer sjenert, men bekymret ut av vinduet for å unngå oppmerksomheten han plutselig fikk. Han spør hva som skjedde.
”En edderkopp angrep meg!” hyler jenta inn i røret. En stygg edderkopp, sier hun, den hadde til og med et ekkelt sår på ryggen. Noe eklere har hun aldri sett. Hun forteller deretter om hvordan hun slo til edderkoppen med en avis for så å skylle den ned i vasken. De er enige om at det ikke lenger er grunn til bekymring. I den redselen og uroligheten som fortsatt smått sitter igjen, forteller jenta om alt edderkoppspinnet som ble fjernet fra hyttas bod tidligere den dagen. Edderkoppen som kom nå var sikkert den eneste som overlevde. De er enige om at det er bra den lille edderkopplandsbyen som befant seg der endelig er borte. De snakker om at om man kunne ønske seg èn ting, så ville det ikke være fred på jord eller mat til de fattige. Det ville være å kvitte seg med alle de forbannede edderkoppene. Edderkopper. Dem hater vi.
*
24 timer tidligere
Alfonso er ute i skogen og spinner seg et eget lite edderkoppspinn. Dette er en av de første gangene han gjør det. Første gangen man prøver å spinne et selv er alltid dømt til mislykke. Han husker sitt første. Han hadde nemlig prøvd seg på et fint, tradisjonelt mønster. Ikke var det noen som kunne lære han det. En ekte edderkopp lærer ting selv, sies det. Edderkoppspinnet han spant først ble helt feil. Starten var i det hele tatt feil. Det lureste er å finne kvister der man kan klatre opp, og starte på toppen. Hovedstrekene skal også lages først. Dette glapp for han første gangen. Han begynte med det fine mønsteret i midten. Og fra bunnen, atpåtil. Nettet viste seg å ikke kunne holde seg oppe. Det datt hele tiden ned og hang og slang. Egentlig var det bare masse tråder som hang der, som noen sikkert bare kommer til å gå i og irritere seg over senere. Men sånt skjer. Alle mislykkes med det første nettet, som nevnt. Det er lov. Man lærer jo av å gjøre feil. Alfonso var riktignok usikker på dette i starten. Han er generelt usikker. Derfor lærer han litt saktere enn de andre edderkoppene. Men uansett. Denne gangen har Alfonso lært, og det nye spinnet hans er godt i gang. Fremgangsmåten er nå mye mer gjennomtenkt – og ikke minst gjennomført. Han føler at nå, hvis han faktisk klarer å gjennomføre dette, så vil han være en ekte edderkopp. Vi snakker om å tre inn i de verdige edderkoppenes rekker. Offisielt sett finnes det ikke verdige edderkopper. Edderkopper flest tenker egentlig ikke sånn. Det er nok bare Alfonso. Så vidt han vet, i alle fall. Det er bare sånn han tenker, og det er sånn han alltid har tenkt.
Dette er en stor dag for Alfonso. Sommeren er her, og det betyr at edderkoppene kan bevege seg utenfor landsbyen de har etablert i et skur ved en hytte. Skuret byr nemlig på veldig godt ly for egg og overlevne i vinterkulda. Landsbyen har også et navn, som alle edderkopplandsbyer har. Edderkoppistan. Det skal kanskje legges til at alle edderkopplandsbyer. Det er enklere da. Edderkopper har bedre ting å gjøre enn å finne på nytt navn til hver eneste landsby, sies edderkoppene i mellom. Uansett, Alfonso har nå blitt voksen. Det er nemlig derfor han er ute for seg selv. Det er også litt derfor han føler at han bør klare å spinne sitt eget vev. Ikke la dere lure – det er ikke den største grunnen. Hvilke hunedderkopper vil vel egentlig ha en edderkopp som ikke en gang klarer å spinne sin egen edderkopp-ungkarsbule? Få, skal jeg fortelle dere. Alfonso har fått med seg såpass etter å ha studert oppførselen til sine storesøsken. Skal man føre slekta videre (og få lov til å delta i aktiviteten som fører til dette) så må man pent klare å spinne sitt eget edderkoppnett.
Omsider er Alfonso ferdig. Det er ikke måte på hvor glad han er. Det er nemlig ikke nok med at han har klart å spinne sitt helt egne edderkoppnett (som også ble kjempefint,) han har nemlig også hatt en god tone med en hunedderkopp som har residens ikke alt for langt unna han. Og gjett hvem som er på vei mot nettet hans. Det blir noe på Alfonso i kveld, for å si det sånn. Husk at det faktisk er få hanedderkopper som faktisk overlever paringsprossesen mange ganger. Hunedderkopper kan (vel, er som regel) være veldig nådeløse. De vet hva de er ute etter, og det er ikke en han å dele livet sitt med. Neida. Hunedderkopper er sterke, og vil veldig gjerne klare seg selv. Dette poenget understreker de som regel ved å drepe sin make når de ikke fysisk trenger ham mer. Det er altså ikke rart Alfonso plutselig går fra glad til nervøs. Inni i alle disse rare blandingende av frykt for livet, følelsen av at man faktisk skal prøve noe nytt, gleden over å miste jomfrudommen og yrheten som strømmer rundt i hodet hans, så er det også èn ting han er klar over. Alfonso er nemlig, i motsetning til mange edderkopper, god til å drive sin research. Han vet at hunedderkoppen som er på vei også er ny når det gjelder det som er i ferd med å komme. Derfor har han sjansen til å utnytte det i slutten av prossesen, og slippe unna om hun prøver å drepe han. Hun er framme ved nettet, og de neste linjene kan kanskje overføres til fantasien eller wikipedia. Alfonso bør forresten ikke dømmes til tross for det som har blitt skrevet av hans yrhet. Edderkopper har også behov.
Det går et par minutter. Alfonso er i ekstase, og glemmer alt annet enn prossessen han går igjennom. Et stort feilgrep. Når det er over er han nemlig helt kjørt. Kjempesliten. En stor svakhet, i og med at hunnen har bestemt seg for at det ikke lenger er bruk for han. Alfonso kviktner til og er tilbake i virkeligheten, klar til å handle – men det er for sent. Hun har allerede rukket å sette den ene hoggtanna i ryggen hans – og giften strømmer inn. Heldigvis har Alfonso allerede tenkt så langt. Han visste at dette kunne skje. Det er grunner til at han visste hvordan han ville ha nettet. Han distraherer henne med et lite, uventet hopp. Dette gir han kun et par millisekunder å handle på, siden hun allerede har overtaket. Men det er alt han trenger. I løpet av det lille tidsrommet hun er distrahert, rekker han å kunne en av trådene i nettet. En av av hovedtrådene. Dette fører nemlig til at deler av nettet faller sammen. De er i fritt fall begge to, og dette gjør selvfølgelig at hun ikke lenger har tak i ham. Han vet også nøyaktig hvordan nettet vil se ut rundt dem etter at han kuttet tråden. Han har tross alt designet stedet. På veien ned får han tak i tråder og sørger for at de fester seg i henne. Hun henger igjen mens han faller videre ned. Han har lykkes med sin flukt. Alfonso er forgiftet. Han har allerede begynt å merke at øynene et etter et begynner å se tåkete (og det merker man gått når man har rundt åtte øyne, kan dere tro) og beina mister mer og mer kraft. Han blir varmere. Svimmel. Han kan nå se verden miste lyset. Plutselig gjør alle omgivelsene et hopp samtidig – hver eneste blomst, hver eneste stein og hvert eneste blad. De hopper og bakken er plutselig nærmere, og svartere. Alfonso mister bevisstheten.
*
6 timer senere
Det er sjeldent en edderkopp overlever et bitt fra en annen. Det er desto sjeldnere at en edderkopp kan være bevisstløs i seks timer og faktisk ha sjansen til å fortelle om det etterpå. Alfonso har er veldig heldig sånn sett. Etter den dramatiske hendelsen med hunedderkoppen føler han seg fortsatt veldig uvel og desorientert. Han er en ung edderkopp, og han er ikke veldig vant med å være fritt utenfor sin lille landsby. Dette er altså enda en veldig farlig situasjon for han. Han bestemmer seg fort for at det er tryggest å finne veien hjem igjen. Dessverre aner han nå ikke hvor han er. Det er typisk, tabben han gjør – han er ikke langt unna edderkoppspinnet sitt, men siden han ikke eier retningssans begynner han å vandre i litt feil retning. Noen ganger stopper han opp og bytter retning, for han er virkelig ikke sikker på veien, men det er noen få blader og noen få steiner som han kan huske å ha godt forbi seks timer tidligere. Plutselig smeller det ved siden av han, og han skvetter. Enda et smell. Flere smell. Han innser at det er i ferd med å begynner å regne. Dette gjør det vanskeligere for han. Å komme seg fremover er ikke lett i regnet for en edderkopp. Alt blir klissete, og det er lett å sette seg fast og skli i feil retning. Spesielt vanskelig er det i den tilstanden Alfonso nå befinner seg i.
Han går og går en veldig god stund. Omtrent hvor lang tid det har tatt er usikkert. Han finner nå en hytte, men han kjenner den ikke igjen. Det er første gang han ser en hytte fra akkurat det perspektivet han ser en nå – døsig, forvirret og kald. Han ser tegn til at det er mennesker som holder til der. Han har blitt fortalt at man skal passe seg for mennesker. Deres intensjoner er sjeldent gode. Allikevel er det veldig nødvendig for han å infiltrere hytta. Det finnes antakelig døde dyr der (de finnes ofte i vinduskarmer og slikt) og han trenger mat og tørre omgivelser. Det beste vil nok være å komme seg til et hjørne og spinne enda et spinn (men det trenger ikke å være så fint som det forrige) så han har et sted å hvile helt ut. Deretter kan han tenke på hjemreisen.
Alfonso finner en vinduskarm. Den står litt på gløtt. Det skal ikke akkurat så mye til før en edderkopp skal kunne komme seg inn, så Alfonso klatrer inn i hytta uten problem. I det han kommer innenfor stivner han av skrekk. Mennesker. Alfonso vet ikke at han har klatret rett inn i hyttas stue – og at menneskene akkurat har ankommet hytta. Han klatrer raskt oppover og finner et mørkt hjørne.
”Er det noen som har sett skuret der eller?” er det et menneske som spør. En kvinne.
”Hva er galt med skuret?”
”Dere aner ikke hvor mye edderkoppspinn som er der. Det er rett og slett helt fullt! Der ser dere hva som skjer når vi ikke besøker hytta ofte nok.”
Alfonso lurer på hva de prater om. Han forstår tross alt ikke menneskespråket. Det er altså ikke så rart. Men han velger allikevel å bli sittende å høre på til de har gått. Han vil nødig at noen skal legge merke til han.
”Vi burde gjøre noe med det. Det kan da ikke bo edderkopper i skuret vårt.”
”Jeg kunne da spylt det ned. Jeg trenger bare å finne frem høyttrykkspyleren. Den ligger egentlig under all bagasjen i bilen… så jeg gjør det vel i kveld en gang, når vi er ferdige med å pakke ut.”
Alfonso klarer endelig å snike seg ut av rommet. Ingen av dem så han. Han finner et mørkt og flott loft. Det er perfekt. Det er nesten så han har lyst til å grunnlegge en egen liten by her, istedenfor å dra hjem. Kanskje han skal det? Han spinner seg et vev og sovner straks. Uten særlige problemer med tanke på hvor utmattet han faktisk er.
*
8 timer senere
Alfonso har stor tro på at en god søvn er nøkkelen til suksess. De siste timene har bestått av søvn, mat og nøye planlegging. Han har nemlig beregnet at loftet han har funnet er det perfekte stedet for en edderkopplandsby. Han har nå tenkt til å grunnlegge sin egen. Planene hans er helt klare. Han skal finne veien til Edderkoppistan og starte med å ta med seg noen av de yngste til sin egen landsby. Han har også bestemt seg for hva den skal hete. Nye Edderkoppistan. Navnet har en fantastisk klang i hodet til Alfonso. Når de yngste er trygt fremme i Nye Edderkoppistan, skal han lære bort sine kunnskaper. Med de erfaringene han har tilegnet seg den siste dagen, vet han at han vil bli beregnet som en stor og dyktig edderkopp hjemme i landsbyen. Ja, han kommer til å bli en liten legende. Kilden til folkeeventyr. Han har nemlig hørt historier om andre edderkopper som har gått igjennom ikke en gang halvparten av det han har gått igjennom den siste tiden. Det vil være en ære for de unge edderkoppene å bli med han. Kjempestas kommer det til å være for dem. I tillegg har Alfonso allerede forberedt Nye Edderkoppistan og de grunnleggende behovene. Han har klart et matlager som de kan bruke om de yngste ikke helt behersker og fange mat enda, og det er også mange ledige edderkoppspinn til de som ikke med en gang behersker kunsten å spinne spindelvev. Alfonso kan bare føle på seg at dette er den beste dagen i hans liv, og den tiden som er på vei vil være den beste edderkopp-pensjonen han kan tenke seg å ha. Om han bare kan finne veien tilbake til Edderkoppistan…
Alfonso vet ikke at det har gått hele 24 timer siden han forlot Edderkoppistan alene for første gang. Ikke har han lært hvor mye som kan forandre seg på en sånn tidsperiode heller…
Alfonso innser plutselig at han ikke er helt sikker på hvilken retning som er mot Edderkoppistan. Om han bare hadde visst det, så er han klar over at hytta er rett ved siden av skuret der Edderkoppistan er grunnlagt. Det farlige er riktignok at om han går i feil retning, så kan han risikere å gå seg vill igjen. Etter alt han har gått igjennom er ikke dette en appellerende tanke. Hvordan skal han finne det ut? Han har èn idè. Han er ikke helt sikker på disse menneskene. Det er det eneste han ikke har fått svar på. Er de så farlige som man skal ha det til? Finnes det ikke godt i mennesker som i edderkopper? De siste opplevelsene har ikke bare satt igjen frykt, men nysgjerrighet og litt eventyrlyst. Han vet at han kanskje ikke bør tulle med skjebnen mer… men hva med bare denne siste gangen? Få svar på et siste spørsmål? Han vet hvor mye han risikerer. Men han klarer ikke la være.
Tross alt tar Alfonso en forsiktig fremtredning. Han har erfaring med at dyr av det kvinnelige kjønn gjerne er litt mykere enn de maskuline i ung alder. Han finner en jente liggende i en seng alene i et rom i hytta. Hun har øynene lukket. Den forsiktige fremtredningen er at han stille og rolig, uten å skremme henne, skal spinne et pent spinn fra taket og ned om henne. Når hun åpner øynene igjen, skal han pent spørre henne om veien. Hvis hun bare svarer, nei, når hun bare svarer, så har han fått et bevis på at det finnes godt i mennesker også. Og det skal han fortelle alle i Edderkoppistan. Kanskje klarer han til og med å forene mennesket og edderkoppen? Alfonso tviler ikke på at han er en edderkopp som hører historien til. Han har spunnet nettet sitt ned til henne nå. Han venter på at hun skal åpne øynene. Hun smiler. Alfonso fantaserer om hva hun smiler av. Han tenker at hun kanskje vet at han er der. At hun smiler fordi hun synes det er så fantastisk hyggelig at en edderkopp faktisk har lyst til å snakke med henne på en ordentlig måte og ikke bare snakke stygt bak hennes rygg. Kanskje hun ikke føler seg så misforstått lenger. Hun fortsetter å smile. Litt mer. Hun er endelig klar til å åpne øynene, og Alfonso er så mye mer enn bare klar for å ta henne imot med åpne armer.
Et hyl etterfulgt av et slag.
Svimmelhet. Verden går rundt. Alt blir mørkt.
Tiden flyr. Usikker på hvor lenge…
Dunk
Alfonso lander med et smell. Fortsatt svimmel. Bakken er fuktig.
Det renner? Mer vann. Alt vannet samler seg. Alt blir mørkt igjen. Faller…
Alfonso faller nedover sluket i vasken. Vannet er overalt. Han er svimmel, svak og skadet. Mer skadet enn noen sinne. Han vet at om han fortsetter å falle, så er han ferdig. Han strekker ut et av sine bein, et av de få som ikke har brukket. Han klamrer det fast til veggen ved siden av. Vannet som rant etter han renner over han og presser han lenger nedover. Han glipper nesten, men vare nesten. Vannet er forbi og Alfonso lever enda. Men det var nære på. Og han er skadet. Han må tilbake til Edderkoppistan for å få pleie – og det fort.
På tross av skadene kommer Alfonso seg opp av sluket. Han har overlevd et angrep fra et menneske. Det er det få edderkopper som lever for å fortelle om. Han må bare passe på å komme seg ut av hytta uten å møte på mennesker. Og helst bruke så få bein som mulig, siden noen har knukket eller blitt revet av. Smerten er intens og nesten ikke til å holde ut. Men Alfonso holder ut. Han vet at om han bare holder ut nå, så kan han få alle sine drømmer oppfylt. Absolutt alt han drømmer om. En egen by og egne legender og egne etterkommere som skal fortelle hans historier i flere edderkoppgenerasjoner. Om han bare kan finne den raskeste veien ut av hytta i første omgang.
Etter hvert finner Alfonso et vindu og klatrer ut. Til hans store lykke finner han frem til Edderkoppistan veldig fort – vinduet han klatret ut av var på riktig side av hytta. Han klarte det! Alfonso finner den vanlige veien inn i skuret, men sliter selvfølgelig mer enn han pleier med tanke på skadene. Han kommer seg opp og inn. Men hva er dette? Hvorfor er alt så vått? Og hvor er alle sammen?
Følelsene som strømmer gjennom Alfonso er så mye mer forferdelig enn noe annet han kan klare å tenke seg. Alt i Edderkoppistan er ødelagt. Druknede edderkopper ligger strødd. Edderkoppspinne der han en gang bodde med sin mor er ikke en gang der. Hans mor ligger et stykke unna, død. Alle edderkoppbarna er også døde. Alle i bygda. Alle han kjente til. Hva er det menneskene har gjort? Hva driver dem mot en sånn ondskap? Det er det siste Alfonso rekker å tenke. Han er enda skadet. Han har ikke sjanser til å motta pleie. Alle hans fremtidsplaner er uoppnåelige. Han fikk ikke fortalt noen om det han hadde gått igjennom. Alle hans erfaringer og fortellinger ble ikke en gang kjent av noen. De er alle borte. Alt på grunn av disse menneskene. Alfonso har ikke noe annet sted å gå lenger. Ikke rekker han å gå så langt i denne tilstanden heller…
Et par med mennesker går inn i skuret, og Alfonso gjemmer seg, livredd for å bli sett.
"Så. Jeg har spylt alle edderkoppene og alle edderkoppnettene ned. Det er nok ikke en eneste levende edderkopp her lenger. Fornøyd?"
"Å, ja. Flott. Men du... jeg fant en del edderkoppvev oppe på loftet også. Kunne du prøvd å få vekk det også nå som du først er i gang?"
All that I have
All that I hold
All that is wrong
All that I feel for
or trust in or love,
All that is gone
It used to be so easy,
I never even tried
But the last day of summer
never felt so cold ~
Om noen føler en kraftig reaksjon på avstanden fra Edderkoppenes faktiske liv, ta gjerne kontakt for å kritisere.
