En ydmyk anmeldelse av "A Dance Tribute to the Art of Football"

Jeg har aldri vært så heldig å være av den mer sofistikerte og ordentlige typen som finner moderne kunst og dans fascinerende og givende. Jeg skal ærlig innrømme at det nærmeste møtet med dans var skoleballet i tiendeklasse og det faktum at jeg trente karate i seks år som barn – en kunst jeg helst selv ville kategorisere som dans isteden for kampsport, noe som kanskje ikke er relevant, men allikevel maler et bilde av meg som en med en avstand men allikevel respekt til danseverdenen. Selvfølgelig angrer jeg på min mangel på interesse for dans i skrivende stund, da jeg pent har blitt bedt om å skrive en anmeldelse av danseforestillingen «A Dance Tribute to The Art of Football.» På tross av mangel på fagkunnskap når det kommer til både dans og fotball, så skal jeg selvfølgelig skrive noe vettugt om denne forestillingen jeg på ingen måte dannet noe nevnverdig forhold til.

Det første jeg velger å nevne i denne sammenheng er lokalets fantastiske kaffe. Mens klassen ventet på at forestillingen skulle begynne, så tok jeg meg en diskrè tur inn i cafeen for å kjøpe meg en kaffe, i frykt for å sovne underveis i forestillingen (med henhold til det jeg tidligere nevnte om manglende interesse). Kulturhuset på Lillestrøm serverte en aldeles fantastisk kaffe som jeg forøvrig helt sikker ville klare å skrive en lenger og mer innholdsrik anmeldelse om. Men omsider var det selvfølgelig tid for å gå inn i selve salen. Og rett som det var slukket lysene og rommet ble fullt av det jeg kun kjenner som teaterrøyk (selv om noen fortalte meg at det var støv, men jeg vet faktisk ikke hva det var selv den dag i dag). Og når sånt skjer skjønner man at forestillingen er i gang og man bør følge med.

Og i et iherdig forsøk på å oppdage de dypere budskap og innspill som skulle dukke opp i løpet av forestillingen, måpte jeg hjelpeløst og lurte på hva det var de drev med der på scenen. For dette var en hyllest til fotballverdenen i form av dans. På mange måter var det hele over mitt hode og jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter. Forestillingen tok aldri hensyn til mitt forvirrede sinn og fortsatte tilsynelatende i det uendelige, og i det store og det hele satt jeg stort sett og lurte på hvordan denne taleløse dansen skulle fortelle meg noe jeg aldri hadde tenkt på om fotballkulturen og det å være fotballspiller. Ikke minst lurte jeg på hvordan de skulle fortsette denne i mine øyne forvirrende og meningsløse dansen i en og en halv time. Mot slutten, da de var ferdige med å danse og begynte å kle av seg samtidig som lyset begynte å dempe seg mens de sakte men sikkert gikk mot den svarte bakgrunnen, lurte jeg virkelig på hva som foregikk. Før jeg visste ord av det sto de fire (mannlige) skuespillerne nakne med ryggen til oss og poserte. Hva i all verden skulle dette forestille, tenkte jeg, mens de elegant poserte og smådanset nakne med ryggen til meg. Og dermed fikk jeg det første inntrykket jeg hadde – dette gjør de for å vekke seksuell interesse, noe som selger godt og vekker stor interesse. Men noe sier meg selvfølgelig at denne seksuelle interessen ikke var forestillingens kjerne. Den lille oppdagelsen førte stort sett til at jeg følte meg litt småstolt siden jeg i det hele tatt fikk et lite inntrykk av et lite budskap som kom fram. Litt homoerotikk for folket. Om ikke annet gikk jeg i alle fall ikke tomhendt ut av forestillingen, jeg hadde den stolte analysen av nakenheten i mitt beskjedne reportoire.

Så i konklusjon, hva kan jeg egentlig si om denne forestillingen jeg ikke har noe grunnlag hverken i forstand av fagkunnskap eller videre interesse? Som en tommeltottregel vil jeg jo selvfølgelig si at alle som danser bedre enn meg, som ikke er spesielt flink eller lysten til å danse, er flinke. Så selvfølgelig ble jeg imponert av deres danseprestasjoner. Etter forestillingen fikk vi stille skuespillerne spørsmål og fikk svar, og noen reddet meg da de spurte hva meningen med forestillingen var. En skuespiller var så grei at han meddelte at forestillingens hovedkoreograf ytret et budskap som var forskjellig etter hver individuelle mening – et alternativ var å se det som en hyllest til fotballkunsten og kulturen, et annet alternativ var å se det som en eneste stor kritisk stilling i forhold til fotballen som kulter. Som en person som aldri har likt fotball velger jeg å støtte dette siste alternativet. Skuespillet fremstilte for meg fotballspillerne som både feige og selvgode, med en merkelig dusjoppførsel. Dette etter at jeg innså at nakenheten skulle forestille spillerne i dusjen etter kamp.

I utgangspunktet syntes jeg ikke at forestillingen var spesielt bra. Jeg fikk absolutt ikke noe ut av den før noen fortalte meg hva jeg kunne velge å tro hvis jeg ville. Men hvem er jeg til å si om en hyllest i form av dans er bra eller ikke når jeg ikke er interessert i hverken dans eller fotball? Dermed har jeg problemer med å si at forestillingen var bra eller dårlig. Selvfølgelig er det observasjoner jeg gjør i en eller annen grad. Og til deg som vurderer å se denne forestillingen vil jeg bare si at Lillestrøm Kulturhus aldri ville hatt den forferdelig gode kaffen som de har med mindre forestillingene de viste oste av kvalitet, for hvorfor skulle man ta seg bryet med å servere kvalitetskaffe med mindre man i tillegg serverte kvalitetskunst? Det virker bare ikke logisk. Er du interessert i kunst er jeg sikker på at du får et eller annet ut av forestillingen, for da vet du sikkert bedre enn meg hva du skal se etter. Et lurt utgangspunkt er selvfølgelig interesse for dans og/eller fotball.