Altså nå skal du høre. Jeg mener lese.
En gang for lenge siden var min far og jeg på tur til en fancy øy i Sverige som heter Koster (eller noe sånt). Der var det mildt sagt naturlig - en gård eller to (eller noe sånt) og et ganske godt landlig stykke mellom hvert nabolag. Veldig mye sauer. Fint å dykke der, og ikke minst fint å vandre rundt målløst, noe både pappa og jeg nyter i blant. Og det er sauene som er viktige her (jeg kommer til brennmanetene snart, vær tålmodig). Den ene dagen vandret vi nemlig forbi dem, og som du kanskje kan tenke deg, så de stadig på oss og mumlet intet ringere enn "bæ." Det var i grunnen det de hadde å si. Bæ. Du har kanskje møtt en sau eller to selv. Da skjønner du nok hva jeg mener. Noe våknet plutselig i meg. Jeg lurte på
hvorfor. Jeg snudde meg mot pappa.
Hvorfor sier sauene bæ?Vi vandret videre i stillhet. Først da vi kom tilbake til hotellet (det er et hotell der,) ytret pappa de første ordene siden jeg spurte. Han innrømmet at han ikke hadde tenkt på noe annet enn det jeg spurte om resten av turen. Og det var vi to om. Jeg synes fortsatt det virker veldig trivielt. For et liv, å bare gå rundt og spise gress, si bæ, og være fornøyd?
Og tenk deg senere på den tankefulle kvelden, da vi tok oss en tur ned til brygga som var rett ved hotellet. Der så jeg nemlig en
brennmanet! Et tilsynelatende enda mer trivielt liv! Jeg var nesten ekstatisk da jeg prøvde å forklare mine tanker til pappa, som lo litt av meg og hvor mye jeg faktisk la i disse tankene. Men jeg klarte ikke helt å la være å stirre på den, og lure på hva meningen med
dens liv var. Selv har jeg i det minste evnen til å fundere og lure på og til og med bestemme meg for hva meningen med livet mitt er, men hadde brennmaneten jeg da sto og stirret på evnen til det? Den er omtrent 95% vann! Hvis den svømmer for nærme land, er den så treg og uvitende at den står i fare for å DØ grunnen høyvann og lavvann! Og jeg
ser meg for hver gang jeg går over veien!Disse tankene holdt med meg så lenge at det faktisk førte til min første skrivelyst utenfor skolesammenheng. En skrivekløe som egentlig aldri har gitt seg, selv om jeg sjeldent tilfredsstiller den (beklager, blogg). Dermed skrev jeg mitt første frivillige skribleri, en historie om en brennmanet og dens tragiske liv. Jeg invisterte faktisk så mye i den historien at jeg satt våken og bladde i bøker og surfet det store nett bare for å lære mer om brennmanetene, og skrive en noe informert historie. Min filosofiske farfar leste den og kalte meg en
brennmanetistisk relativist (som jeg egentlig har glemt hva betyr, men antar at har noe med brennmaneter og... relativisme å gjøre).
Hvis du fortsatt leser nå, så kan det hende du ikke helt forstår hvorfor jeg babler sånn om brennmaneter, og hvorfor de er så... fascinerende. Vel, jeg skal prøve å sette det i perspektiv.
Se for deg et norskt menneskelig a4-liv (sånn for å unngå for mange faktorer). Se bortifra skilsmisser og brudd. En mann og en dame gjennomgår en emosjonelt og etter hvert fysisk tilfredsstillende prosess som resulterer i et ønske om å holde sammen for alltid. Deretter et løfte. Deretter et dypt ønske om å oppdra et barn sammen. De har ekstremt ettertraktet og tilfredsstillende sex (selv om de sikkert har latt den fristelsen ta over flere ganger fra før innen nå i prosessen, men det styrker poenget mitt,) noe som medfører et barn. Og dermed en morsom, fantasifull, eventyrlig og innholdsrik oppvekst som i mitt tilfelle førte til store tanker som dette. På denne måten føres generasjonene videre, og nå til dags har vi kanskje potensiale til å leve i
hundre år (men kanskje ikke jeg, som røyker, sjeldent trener, drikker en del kaffe og brus, og lever med den generelle ungkarssunnhet).
For brennmanetene, derimot, er det annerledes. Jeg kan ikke si at jeg har troen på at deres liv er like fullt av spenning og overraskelser. Mot slutten av sommeren slipper en hannmanet ut spermier (sædkolonier, om du vil) som svømmer til hunnmaneter. Der blir de til larver. Larvene fester seg til bunnen på et vis og lever der gjennom høsten og vinteren (noen i flere år, faktisk) mens foreldrene dør, fordi maneter faktisk ikke lever mer enn et år om de er
heldige. Ved vårtider (mest sannsynlig om ikke så veldig lenge nå, tenk det) blir larvene til bitte små maneter... på et vis. De vokser utover sommeren. Så kommer høsten. Da dør de. Hvis de har klart å overleve helt til da, vel å merke. Virker det spennende? Tilfredsstillende? Eventyrlig? Det synes ikke jeg heller. Trivielt? Enig!
Jeg har faktisk søkt rundt og lest i de samme bøkene som jeg sjekket da jeg skrev min første frivillige historie på øya i Sverige for lenge siden. Jeg innser hvor lite informasjon jeg faktisk har funnet. Så vidt jeg forstår forskes det ikke på brennmaneter i Norge, men hvis du spør rundt vil du høre mange hatfulle meninger om dem. Jeg har på grunnlag av det jeg har lest av norsk brennmanetkunnskap forstått at brennmaneter er bra for økosystemet, men jeg har til gode å forstå hvorfor. Svaret på det har jeg rett og slett ikke funnet noe sted. Som om det sies at de gjør noe bra bare for å trøste oss for at de finnes og er plagsomme. For å kompensere for irritasjonen, nærmest. Jeg kan ta feil. Enten det, eller så er den generelle nordmann mer glad i å hate brennmaneter enn å ville vite mer om dem.
Med tanke på hvor lite informasjon jeg har funnet, synes jeg med tungt hjerte at brennmaneter lever ganske trivielle liv. Men de
lever, i likhet med meg. Det burde derfor være en tragedie å finne en brennmanet som ligger uttørket på stranda fordi den ikke rakk å svømme tilbake ut i sjøen da det ble lavvann. På en måte, i hvert fall. Et liv er et liv, men jeg kan ikke skryte på meg at jeg reagerer med sorg når jeg ser en død brennmanet. Kanskje det endrer seg den dagen jeg endelig tar meg bryet til å lete aktivt etter svar på brennmanetens rolle i livets gang. Inntil da kan jeg ha en tendens til å lure på om noen eller noe synes jeg, vi, virker like uviktig(e) som brennmaneten er for oss?
Jeg synes du skal ofre brennmaneten en liten unnskyldning neste gang du brenner deg på trådene til en. Kanskje den synes det er like plagsomt som det du synes?
