Fancy essay om mennesket i moderne tid

Mennesket har ifølge Peter Englund og Erling Fossen gått igjennom en stor utvikling etter hvert som historien har vart. Mens Peter Englund mener at vi har utviklet følelser og behov etter hvert som tiden har gått og samfunnet har blitt mer moderne, mener Erling Fossen at vi bruker for mye tid på å være opptatt av fortiden og for lite tid på å utvikle samfunnet som det i dag er. Er mennesket noe annerledes i dag enn hva det før har vært? Foregår det en samfunnsutvikling som er så rask at vi rett og slett ikke takler den? Har mennesket egentlig forandret seg fra det vi en gang var? Er dessuten denne forandring over?

Først kan vi ta for oss Peter Englunds teorier om at mennesket har gått igjennom en viss utvikling med tiden med tanke på følelser. Det kan virke som han skriver om følelsenes historie; «De trer frem og får betydning under visse epoker, da blir de en viktig del av tidens mentale horisont og gjenspeiler hva det er som berører og opptar menneskene.» Og dermed kan det vise seg at følelsene ikke bare har utviklet seg med tiden, men at de antakelig vil utvikle seg etter hvert som samfunnet forandrer seg. Altså er ikke dette bare en tanke om hva som har skjedd, men også et hypotetisk frampek. Det kan tenkes at dette kanskje er det moderne menneskets svakhet. Om nye følelser blir aktuelle med utviklingen, betyr det da at utviklingen skjer for fort? Det kan nemlig være at våre følelser og vår tankegang utvikles i form av en angst som blir felles etter hvor uvant og kanskje uoversiktlig, fremmed og skummelt samfunnet blir seende ut. Igjen kan også dette bli roten av problemet Erling Fossen skriver om i artikkelen «Historikere og andre nekrofile.» Her skriver han om historikeren (som han kaller nekrofil) og at det blir satt for mye fokus på det som allerede har skjedd. Og det problemet kan nettopp være et resultat av en utvikling som skjer for raskt – det store, nye og rare samfunnet kan være så overveldene at vi heller leter tilbake til det vi en gang kjente for å få inspirasjon derfra. I tillegg kan det ha en negativ effekt på urtanker og urbefolkninger. Ideelt sett skal vi tross alt helst ha lært mye av fortiden (for eksempel filosofers tanker og feil som er gjort i f.eks. V.K II). Riktignok er det ikke helt ideelt om ting er så skremmende at vi faktisk bruker for mye energi på å lete etter inspirasjonen fra fortiden.

Urbefolkningen kan være den raske utviklingens største offer. Stoikerne var de første som begynte å praktisere filosofien om en naturrett. Deres tanker inspirerte revolusjonistene i den franske revolusjon, der den første menneskerettighetserklæringen ble skrevet. Og igjen var det dette som inspirerte de allierte etter andre verdenskrig til å stifte FN og skrive den offisielle menneskerettighetserklæringen som gjelder i dag. Og det dette er jeg interessert i å ta for meg de da nye tankene om demokrati som gjeldende ideologi i styreform. Da industrialiseringen og imperialismen begynte å spre seg i Europa og datidens USA mot slutten av 1800-tallet, ble det tatt for gitt at industrisamfunn var det som gjaldt. I og med at utviklingen skjedde raskere og raskere ble den også raskt spredt over veldig store deler av verden (ikke minst fordi stormakter hadde kolonier i flere verdensdeler). Dermed ble utviklingen av dagens globalisering og industrisamfunn satt i gang. Og det er dette vi bærer med oss i dag. De aller fleste er enige om at globaliseringen fortsatt er i full gang, og dette er vanskelig å gjennomføre uten at flere og flere land blir industrialisert. Dermed er det ikke stor plass for urbefolkninger i verden i dag. Vi har lett for å spre våre tanker om demokrati og rettferdighet i dag fordi vi mener at det er «mest rettferdig.» Allikevel er vi glade i å mene at alle bør ha en rett til å beholde sin kultur og nasjonale følelse. Dette er to ting som kan ha vanskelig for å skje hånd i hånd. Hvordan kan vi spre vår tolkning av rettferdighet videre i verden og samtidig dyrke enhver kultur? Er det rettferdig å modernisere hele verden og la urfolk leve i reservater? På sett og vis blir det vanskelig å si at det er en stor forskjell på dette og koloniseringen som foregikk i imperialismen. Noe vi ser tilbake på med avsky. Og dette er et eksempel på at samfunnets utvikling skjer raskere enn vi kan takle – utviklingen bør strengt tatt ikke gå videre uten at vi har en løsning på eventuelle problemer som fort kan oppstå.

Om vi skal ta for oss nåtidens mentalitet når det gjelder urbanisme og fremmedfølelse, så er det lett å sammenligne dagens tanker med arbeiderklassene under industrialiseringen og tiden etter eneveldet. Argumenter som snakker for at vi faktisk er flinke når det kommer til det å sørge for at man skal bli anerkjent for sitt arbeid og sin mening, så skal det nevnes at moderniserte land i dag stort sett følger ideologier som grunner i demokrati. Demokrati innebærer at alle skal ha stemmerett og mulighet til å ha en bred valgfrihet. Dermed skal en og enhver bli hørt og få frem sin mening. I Norge og andre land har vi også veier til politisk innflytelse, for eksempel media, lobbyvirksomhet, organisasjoner og aksjonsfrihet. Dermed har vi muligheten til å komme igjennom med tanker og meninger vi har, som det kanskje blir satt for lite fokus på i politikken og liknende. Riktignok virker ikke dette tilstrekkelig i praksis. Fremmedfølelse er fortsatt noe som tilsynelatende preger folket. Forbrukere tar det kanskje for gitt at de kan kjøpe og bruke varene som de vanligvis konsumerer og drar fordel av, og selve opphavsretten blir til stadighet brutt i dagens vaner når det gjelder ulovlig nedlastning av piratkopiert materiale. Slike problemer var det nok vanskeligere å finne da samle- og sankesamfunn fortsatt en gang var den gjeldende levemåten. Da man levde på den måten som vi i dag kaller primitiv. Det var nemlig vanlig å kun skaffe mat og nødvendigheter til seg selv og sin egen familie, og slikt skjedde aldri i fellesskap. Dermed var det ingen grunn til å føle seg fremmedgjort av et større samfunn. Med industrialiseringen og masseproduksjonen ble det derimot en selvfølge at noen produserte varer og tjenester til et helt samfunn, og ikke lenger bare til seg selv og sine. Det er først da arbeidere ikke fikk noen stor anerkjennelse for jobben de gjorde, men heller de som eide og styrte selve fabrikkene. Og igjen startet mennesket med en følelse av at de manglet nettopp anerkjennelse. Og dermed ble arbeidere fremmedgjort. Plutselig står vi igjen med et samfunn som utvikler seg på slike idealer. Og nå er vi plutselig i en posisjon der ikke en gang familie er hva som kommer først, men heller karrieren. Og hvorfor skulle vi søke en stor og innholdsrik karriere om vi ikke var redde denne fremmedfølelsen?

Fremmedfølelsen kan ikke eksistere uten et grunnleggende behov for fellesskap. «Det er i ensomheten det moderne mennesket for første gang møter seg selv,» skriver Peter Englund i sin artikkel om ensomhetens historie. Og det er nettopp ensomheten som tilsynelatende er den store forskjellen på det moderne mennesket og det primitive mennesket. Det primitive hadde ikke noe ønske om fellesskap, for det var allerede vanlig å samle sammen mat og nødvendigheter til familien hjemme. Det moderne mennesket konsentrerer seg ofte så mye om individualistiske ønske, mål og tanker at fellesskapet forblir et ønske og noe å strekke seg etter, og ikke lenger en selvfølge. I dag blir det satt mye fokus på at de som har en kjæreste og en familie faktisk blir sett på som heldige. Men er egentlig behovet for fellesskap noe vi har utviklet, eller er det rett og slett noe vi på grunn av dagens levemåter har begynt å savne? Før man fikk eiendomsrett og produserte ting i fellesskap, så var familien der alltid, uansett. Det var også såpass mye fokus på familie at ekteskap ble arrangert. Dermed kan det være at det er manglende familiefokus som er kjernen i selve utviklingen. Riktignok skal det nevnes at fellesskap ikke bare gjelder tanker om familie. Det er også tanke om hele samfunnet og måten det er bygd opp på. Vi er tross alt veldig avhengig av de andre deltakerne i samfunnet vårt for å i det hele tatt kunne ha mat på bordet. Og sånn var det ikke før. Dermed peker vi mot at det er skjedd en utvikling allikevel. Det kommer kanskje an på hva man definerer som fellesskap. Man kan uansett slå fast ved at en forandring har skjedd, selv om det er vanskelig å vite at det bare er snakk om glemte verdier eller utvikling som skjer for fort. Selve globaliseringen beviser riktignok at en utvikling skjer og er underveis, men er det denne utviklingen som har skyld i menneskets stakkarslige posisjon i det moderne samfunn?

I bunn og grunn kan vi som nevnt slå fast ved at en utvikling er i gang. Når vi ser tilbake på tiden der demokratiet og fellesskapet først begynte å utvikle seg og sammenlikner dette med dagens verdier, så kan det virke som at denne utviklingen ikke nødvendigvis noen sinne vil ta slutt. Er det viktig å konsentrere seg om fortiden for ikke å glemme viktige verdier, eller bør vi konsentrere oss mer om tiden som er i vente for å kunne tilpasse oss? «Brenn historiebøkene og gi oss en åpen fremtid,» skriver Erling Fossen i artikkelen som tidligere er henvist til. Kanskje har han et poeng i dette. Når vi kan slå fast ved at mennesket er under utvikling parallelt med samfunnet, skal man ikke se bort ifra at det er lurt å tenke fremover for å kunne tilpasse seg endringer som måtte komme.

Fancy Ibsen-kåseri

Et Hundre og Tre År

Det er noe jeg alltid kommer til å tenke på hver gang vi på skolen går i gang med å diskutere Ibsen og hans syn på religion. Jeg tenker også utenfor skolen, der man gjerne babler om Ibsen hver gang man får sjansen – i tillegg til dette har vi altså også beholdt huset hans i Oslo og rekonstruert teppet hans, og sitert han på bakken oppover Karl Johan. I og med at Ibsen ikke var religionens store tilhenger, så finner jeg alt dette ganske ironisk. Ibsen har nemlig nærmest blitt norske skoler og kunstneres helt egne lille religion. Hadde Ibsen kunnet se hvordan han ble sett i det norske samfunn i dag, så tror jeg at han hadde lagt hånden mot sin panne og kommet med ikke annet enn et lite
«...huff.»

Ibsens skuespill blir i norskundervisningen på den videregående skolen nærmest behandlet som en bibel. Det interessante er at bibelen og «Ibsen-religionen» blir bygd opp på samme måte – bibelen består av flere bøker som i bunn og grunn snakker for den kristne tro, mens alle skuespillene til Ibsen fremhever Ibsens syn på samfunnet. Til slutt smelter alt sammen til en og samme konklusjon. «Vær kristen!» eller «Vær som Ibsen!». Selv Ibsen kan kanskje fortelle oss at religion er til for at vi skal kunne føle oss trygge med svar på spørsmål vi ikke kan svare på selv. Satt veldig på spissen, vel å merke. For å tenke litt videre og fokusere på de som står ansvarlige for å skrive pensum til norsken i videregående skoler. Det er nok ikke en enkel jobb. Se for deg dem når de plutselig går tom for ideer. Det blir altså stille i rommet. Det er da de drar frem sin nødplan; de pøser på med litt mer Ibsen.

Jeg er stort sett veldig opptatt av å ikke generalisere. Til en hver pris. Generalisering er ikke pent. Riktignok har jeg problemer med å argumentere mot at norsklærere elsker Ibsen. Om ikke alle, så tipper jeg at norsklærere som ikke er så interessert i Ibsen gjerne søker jobb på en barneskole. Typiske Ibsen-elskere kan derimot finne veien til ungdomsskoler og spesielt videregående skoler, der de får mer ut av å spre det evige Ibsen-budskapet. Det kan riktignok diskuteres hvor godt dette budskapet blir spredt. Om ungdom generelt interesserer seg spesielt for Ibsen kan virkelig diskuteres. Lærere som holder Ibsen-prekener til stadighet kan være omtrent like spennende som Jehovas vitner som ringer på min dør klokka ti på en søndag morgen. Det er litt koselig og søtt at de bare ønsker å redde meg fra en trussel jeg riktignok ikke ser, men det betyr ikke at det er noe mindre kjedelig av den grunn. Og jeg er fortsatt ikke blant Jehovas vitner.

La oss også ta for oss Ibsens budskap om samfunnet. Er det faktisk like tidløst som vi helst vil ha det til? Ibsen kan sakene sine, det tror jeg de fleste kan være enige om, men det man lærer om Ibsen går et stykke utover «Ibsen kunne sakene sine, altså.» Det han gjorde var at ja, han formidlet et budskap som var relevant for de han skrev til. Altså var det samtidsrelevant. De som så hans stykker fikk noe å tenke på etterpå, for det var jo helt fantastisk hvordan de klarte å identifisere seg med alle karakterene og situasjonene. For en gjennomsnittlig moderne ungdom er det riktignok hakket verre å sette seg inn i Ibsens skuespill og identifisere seg med karakterene. Hvorfor? Han beskriver et helt annet samfunn. Tidløst? Det må da være forsvarlig og rettferdig å håpe at mennesket skal ha lært noe som helst etter de hundre årene vi har klart oss uten Ibsen. Nei, man kan tenke seg at ungdommen raskt går lei av Ibsen. For ungdommen er Ibsen overalt, som en klengende pest som eksisterer så lenge det er bøker eller lærere til stede. Det kan til tider friste med tanken på å «dra en liten Peer Gynt.»

Angående Ibsen-året. Joda, noen bestemte seg for at 2006 skulle være det offisielle Ibsen-året siden det da var hundre år siden Ibsen døde. Personlig synes jeg selv det er en noe makaber feiring, men det skulle altså allikevel feires. Hundre år siden Ibsen hadde vært syk i lang tid og endelig døde en trolig smertefull og tung død. Hurra? Uansett, i utgangspunktet er jeg usikker på hva vi ville feire selv sett bort fra hans død. Feirer vi at vi ikke har vært kreative nok til å skrive like bra som Ibsen i hundre år? Feirer vi at vi ikke er kreative nok til å utvikle vår smak og referanser til noe annet enn Ibsen? Eller feirer vi at det finnes minst like flinke forfattere som Ibsen også i dag og på hans egen tid – men at vi rett og slett tviholder på Ibsen... uten at vi egentlig kan si hvorfor? I skyggen til Ibsen finner vi mye som burde blitt vurdert som pensum i norskundervisningen i norske, spesielt videregående skoler. Skyggen skjuler talenter både fra fortid og nåtid – talenter som blir glemt og gjemt bort i Ibsens skygge. Talenter som muligens kunne trukket frem leselyst i sinnet til de som ikke er så glade i å lese. Kanskje finnes evnen til å gjøre dette. Kanskje kan noen forfattere få ungdom til å ha lyst til å lese gjennom den obligatoriske læren i skolen. Riktignok kommer vi aldri til å få vite dette om Ibsen forblir det folke-idolet han er. Ibsen så samfunnet og kritiserte det. Det er på tide at man begynner å gjøre slikt selv og ikke setter all sin lit til skuespill og skrifter. Så det er et spørsmål vi alle bør stille -
Hva ville Ibsen gjort?

I skuespillet Gengangere bruker Ibsen Pastor Manders til å være representanten for det han var imot – religion. Pastor Manders ble satt i et lys som fikk han til å virke konservativ og ute av stand til å egentlig begrunne sine meninger, men bare blindt følge kristendommen og kirkens lære.
«Nej, det forbyde himlen! Men et usømmeligt forhold er det ligefuldt,» sier Pastor Manders etter at fru Alving prøver å beskytte forholdet mellom Osvald og Regine. Han sier det på en måte som gir meg inntrykk av at man på sett og vis ikke kan motsi han, i og med at han allerede er overbevist. Om vi skal trekke moralen fra Gengangere (deler av den, riktignok) ut i det moderne samfunn for å få skuespillet til å virke tidløst, så har jeg en interessant sammenlikning. Osvald og Regine representerer de stakkars uskyldige elevene som finner seg i det de blir lært, men som dog kjeder seg og egentlig ikke helt skjønner hvorfor vi lærer det vi lærer. De som insisterer på at Ibsen skal være en så stor del av pensum i den videregående norskundervisningen representerer Pastor Manders – de er allerede overbevist og vil neppe la seg krangle eller diskutere med. Og så den mer irriterende sammenlikningen, den som krever at jeg selv tar på meg en kvinnelig rolle i det moderne skuespillet vi kaller norskundervisningen – rollen som Fru Alving, den eneste som egentlig klarer og tørr å kaste seg ut i en faktisk diskusjon med Pastor Manders.

Så der fikk du den, Ibsen.

Dikt

Dikt


Dette er et dikt
Jeg vet ikke hva det skal handle om
Så det må jeg finne ut

Dette er et dikt
Det handler om mennesker
Og alle deres erkjennelser

Dette er et dikt
Det handler om Mari
Hun liker det

Dette er et dikt
Det handler om nysnø
Mø

Dette er et dikt
Det handler ikke så mye om å skrive riktig i forhold til diktsjangeren
Derfor kan jeg skrive en linje som ikke nødvendigvis passer til resten av diktet eller har noe tydelig rytme eller linjeavstand, noe som kanskje strider mot selve diktsjangeren

Dette er et dikt
Det handler ikke om rim
Så det trenger ikke rime

Dette er et dikt
Det handler om kunstnerisk frihet
Kunstnerisk frihet er viktig

Dette er et dikt
Her er det ikke så mye metaforer
Så det er ganske direkte

Dette er et dikt
Nå vet jeg hva det handler om
Det handler om mye rart

Dette er et dikt
Det gir kanskje ikke så mye mening
Men «dikt» er et symbol på verden