Fancy Ibsen-kåseri

Et Hundre og Tre År

Det er noe jeg alltid kommer til å tenke på hver gang vi på skolen går i gang med å diskutere Ibsen og hans syn på religion. Jeg tenker også utenfor skolen, der man gjerne babler om Ibsen hver gang man får sjansen – i tillegg til dette har vi altså også beholdt huset hans i Oslo og rekonstruert teppet hans, og sitert han på bakken oppover Karl Johan. I og med at Ibsen ikke var religionens store tilhenger, så finner jeg alt dette ganske ironisk. Ibsen har nemlig nærmest blitt norske skoler og kunstneres helt egne lille religion. Hadde Ibsen kunnet se hvordan han ble sett i det norske samfunn i dag, så tror jeg at han hadde lagt hånden mot sin panne og kommet med ikke annet enn et lite
«...huff.»

Ibsens skuespill blir i norskundervisningen på den videregående skolen nærmest behandlet som en bibel. Det interessante er at bibelen og «Ibsen-religionen» blir bygd opp på samme måte – bibelen består av flere bøker som i bunn og grunn snakker for den kristne tro, mens alle skuespillene til Ibsen fremhever Ibsens syn på samfunnet. Til slutt smelter alt sammen til en og samme konklusjon. «Vær kristen!» eller «Vær som Ibsen!». Selv Ibsen kan kanskje fortelle oss at religion er til for at vi skal kunne føle oss trygge med svar på spørsmål vi ikke kan svare på selv. Satt veldig på spissen, vel å merke. For å tenke litt videre og fokusere på de som står ansvarlige for å skrive pensum til norsken i videregående skoler. Det er nok ikke en enkel jobb. Se for deg dem når de plutselig går tom for ideer. Det blir altså stille i rommet. Det er da de drar frem sin nødplan; de pøser på med litt mer Ibsen.

Jeg er stort sett veldig opptatt av å ikke generalisere. Til en hver pris. Generalisering er ikke pent. Riktignok har jeg problemer med å argumentere mot at norsklærere elsker Ibsen. Om ikke alle, så tipper jeg at norsklærere som ikke er så interessert i Ibsen gjerne søker jobb på en barneskole. Typiske Ibsen-elskere kan derimot finne veien til ungdomsskoler og spesielt videregående skoler, der de får mer ut av å spre det evige Ibsen-budskapet. Det kan riktignok diskuteres hvor godt dette budskapet blir spredt. Om ungdom generelt interesserer seg spesielt for Ibsen kan virkelig diskuteres. Lærere som holder Ibsen-prekener til stadighet kan være omtrent like spennende som Jehovas vitner som ringer på min dør klokka ti på en søndag morgen. Det er litt koselig og søtt at de bare ønsker å redde meg fra en trussel jeg riktignok ikke ser, men det betyr ikke at det er noe mindre kjedelig av den grunn. Og jeg er fortsatt ikke blant Jehovas vitner.

La oss også ta for oss Ibsens budskap om samfunnet. Er det faktisk like tidløst som vi helst vil ha det til? Ibsen kan sakene sine, det tror jeg de fleste kan være enige om, men det man lærer om Ibsen går et stykke utover «Ibsen kunne sakene sine, altså.» Det han gjorde var at ja, han formidlet et budskap som var relevant for de han skrev til. Altså var det samtidsrelevant. De som så hans stykker fikk noe å tenke på etterpå, for det var jo helt fantastisk hvordan de klarte å identifisere seg med alle karakterene og situasjonene. For en gjennomsnittlig moderne ungdom er det riktignok hakket verre å sette seg inn i Ibsens skuespill og identifisere seg med karakterene. Hvorfor? Han beskriver et helt annet samfunn. Tidløst? Det må da være forsvarlig og rettferdig å håpe at mennesket skal ha lært noe som helst etter de hundre årene vi har klart oss uten Ibsen. Nei, man kan tenke seg at ungdommen raskt går lei av Ibsen. For ungdommen er Ibsen overalt, som en klengende pest som eksisterer så lenge det er bøker eller lærere til stede. Det kan til tider friste med tanken på å «dra en liten Peer Gynt.»

Angående Ibsen-året. Joda, noen bestemte seg for at 2006 skulle være det offisielle Ibsen-året siden det da var hundre år siden Ibsen døde. Personlig synes jeg selv det er en noe makaber feiring, men det skulle altså allikevel feires. Hundre år siden Ibsen hadde vært syk i lang tid og endelig døde en trolig smertefull og tung død. Hurra? Uansett, i utgangspunktet er jeg usikker på hva vi ville feire selv sett bort fra hans død. Feirer vi at vi ikke har vært kreative nok til å skrive like bra som Ibsen i hundre år? Feirer vi at vi ikke er kreative nok til å utvikle vår smak og referanser til noe annet enn Ibsen? Eller feirer vi at det finnes minst like flinke forfattere som Ibsen også i dag og på hans egen tid – men at vi rett og slett tviholder på Ibsen... uten at vi egentlig kan si hvorfor? I skyggen til Ibsen finner vi mye som burde blitt vurdert som pensum i norskundervisningen i norske, spesielt videregående skoler. Skyggen skjuler talenter både fra fortid og nåtid – talenter som blir glemt og gjemt bort i Ibsens skygge. Talenter som muligens kunne trukket frem leselyst i sinnet til de som ikke er så glade i å lese. Kanskje finnes evnen til å gjøre dette. Kanskje kan noen forfattere få ungdom til å ha lyst til å lese gjennom den obligatoriske læren i skolen. Riktignok kommer vi aldri til å få vite dette om Ibsen forblir det folke-idolet han er. Ibsen så samfunnet og kritiserte det. Det er på tide at man begynner å gjøre slikt selv og ikke setter all sin lit til skuespill og skrifter. Så det er et spørsmål vi alle bør stille -
Hva ville Ibsen gjort?

I skuespillet Gengangere bruker Ibsen Pastor Manders til å være representanten for det han var imot – religion. Pastor Manders ble satt i et lys som fikk han til å virke konservativ og ute av stand til å egentlig begrunne sine meninger, men bare blindt følge kristendommen og kirkens lære.
«Nej, det forbyde himlen! Men et usømmeligt forhold er det ligefuldt,» sier Pastor Manders etter at fru Alving prøver å beskytte forholdet mellom Osvald og Regine. Han sier det på en måte som gir meg inntrykk av at man på sett og vis ikke kan motsi han, i og med at han allerede er overbevist. Om vi skal trekke moralen fra Gengangere (deler av den, riktignok) ut i det moderne samfunn for å få skuespillet til å virke tidløst, så har jeg en interessant sammenlikning. Osvald og Regine representerer de stakkars uskyldige elevene som finner seg i det de blir lært, men som dog kjeder seg og egentlig ikke helt skjønner hvorfor vi lærer det vi lærer. De som insisterer på at Ibsen skal være en så stor del av pensum i den videregående norskundervisningen representerer Pastor Manders – de er allerede overbevist og vil neppe la seg krangle eller diskutere med. Og så den mer irriterende sammenlikningen, den som krever at jeg selv tar på meg en kvinnelig rolle i det moderne skuespillet vi kaller norskundervisningen – rollen som Fru Alving, den eneste som egentlig klarer og tørr å kaste seg ut i en faktisk diskusjon med Pastor Manders.

Så der fikk du den, Ibsen.