Fancy essay om mennesket i moderne tid

Mennesket har ifølge Peter Englund og Erling Fossen gått igjennom en stor utvikling etter hvert som historien har vart. Mens Peter Englund mener at vi har utviklet følelser og behov etter hvert som tiden har gått og samfunnet har blitt mer moderne, mener Erling Fossen at vi bruker for mye tid på å være opptatt av fortiden og for lite tid på å utvikle samfunnet som det i dag er. Er mennesket noe annerledes i dag enn hva det før har vært? Foregår det en samfunnsutvikling som er så rask at vi rett og slett ikke takler den? Har mennesket egentlig forandret seg fra det vi en gang var? Er dessuten denne forandring over?

Først kan vi ta for oss Peter Englunds teorier om at mennesket har gått igjennom en viss utvikling med tiden med tanke på følelser. Det kan virke som han skriver om følelsenes historie; «De trer frem og får betydning under visse epoker, da blir de en viktig del av tidens mentale horisont og gjenspeiler hva det er som berører og opptar menneskene.» Og dermed kan det vise seg at følelsene ikke bare har utviklet seg med tiden, men at de antakelig vil utvikle seg etter hvert som samfunnet forandrer seg. Altså er ikke dette bare en tanke om hva som har skjedd, men også et hypotetisk frampek. Det kan tenkes at dette kanskje er det moderne menneskets svakhet. Om nye følelser blir aktuelle med utviklingen, betyr det da at utviklingen skjer for fort? Det kan nemlig være at våre følelser og vår tankegang utvikles i form av en angst som blir felles etter hvor uvant og kanskje uoversiktlig, fremmed og skummelt samfunnet blir seende ut. Igjen kan også dette bli roten av problemet Erling Fossen skriver om i artikkelen «Historikere og andre nekrofile.» Her skriver han om historikeren (som han kaller nekrofil) og at det blir satt for mye fokus på det som allerede har skjedd. Og det problemet kan nettopp være et resultat av en utvikling som skjer for raskt – det store, nye og rare samfunnet kan være så overveldene at vi heller leter tilbake til det vi en gang kjente for å få inspirasjon derfra. I tillegg kan det ha en negativ effekt på urtanker og urbefolkninger. Ideelt sett skal vi tross alt helst ha lært mye av fortiden (for eksempel filosofers tanker og feil som er gjort i f.eks. V.K II). Riktignok er det ikke helt ideelt om ting er så skremmende at vi faktisk bruker for mye energi på å lete etter inspirasjonen fra fortiden.

Urbefolkningen kan være den raske utviklingens største offer. Stoikerne var de første som begynte å praktisere filosofien om en naturrett. Deres tanker inspirerte revolusjonistene i den franske revolusjon, der den første menneskerettighetserklæringen ble skrevet. Og igjen var det dette som inspirerte de allierte etter andre verdenskrig til å stifte FN og skrive den offisielle menneskerettighetserklæringen som gjelder i dag. Og det dette er jeg interessert i å ta for meg de da nye tankene om demokrati som gjeldende ideologi i styreform. Da industrialiseringen og imperialismen begynte å spre seg i Europa og datidens USA mot slutten av 1800-tallet, ble det tatt for gitt at industrisamfunn var det som gjaldt. I og med at utviklingen skjedde raskere og raskere ble den også raskt spredt over veldig store deler av verden (ikke minst fordi stormakter hadde kolonier i flere verdensdeler). Dermed ble utviklingen av dagens globalisering og industrisamfunn satt i gang. Og det er dette vi bærer med oss i dag. De aller fleste er enige om at globaliseringen fortsatt er i full gang, og dette er vanskelig å gjennomføre uten at flere og flere land blir industrialisert. Dermed er det ikke stor plass for urbefolkninger i verden i dag. Vi har lett for å spre våre tanker om demokrati og rettferdighet i dag fordi vi mener at det er «mest rettferdig.» Allikevel er vi glade i å mene at alle bør ha en rett til å beholde sin kultur og nasjonale følelse. Dette er to ting som kan ha vanskelig for å skje hånd i hånd. Hvordan kan vi spre vår tolkning av rettferdighet videre i verden og samtidig dyrke enhver kultur? Er det rettferdig å modernisere hele verden og la urfolk leve i reservater? På sett og vis blir det vanskelig å si at det er en stor forskjell på dette og koloniseringen som foregikk i imperialismen. Noe vi ser tilbake på med avsky. Og dette er et eksempel på at samfunnets utvikling skjer raskere enn vi kan takle – utviklingen bør strengt tatt ikke gå videre uten at vi har en løsning på eventuelle problemer som fort kan oppstå.

Om vi skal ta for oss nåtidens mentalitet når det gjelder urbanisme og fremmedfølelse, så er det lett å sammenligne dagens tanker med arbeiderklassene under industrialiseringen og tiden etter eneveldet. Argumenter som snakker for at vi faktisk er flinke når det kommer til det å sørge for at man skal bli anerkjent for sitt arbeid og sin mening, så skal det nevnes at moderniserte land i dag stort sett følger ideologier som grunner i demokrati. Demokrati innebærer at alle skal ha stemmerett og mulighet til å ha en bred valgfrihet. Dermed skal en og enhver bli hørt og få frem sin mening. I Norge og andre land har vi også veier til politisk innflytelse, for eksempel media, lobbyvirksomhet, organisasjoner og aksjonsfrihet. Dermed har vi muligheten til å komme igjennom med tanker og meninger vi har, som det kanskje blir satt for lite fokus på i politikken og liknende. Riktignok virker ikke dette tilstrekkelig i praksis. Fremmedfølelse er fortsatt noe som tilsynelatende preger folket. Forbrukere tar det kanskje for gitt at de kan kjøpe og bruke varene som de vanligvis konsumerer og drar fordel av, og selve opphavsretten blir til stadighet brutt i dagens vaner når det gjelder ulovlig nedlastning av piratkopiert materiale. Slike problemer var det nok vanskeligere å finne da samle- og sankesamfunn fortsatt en gang var den gjeldende levemåten. Da man levde på den måten som vi i dag kaller primitiv. Det var nemlig vanlig å kun skaffe mat og nødvendigheter til seg selv og sin egen familie, og slikt skjedde aldri i fellesskap. Dermed var det ingen grunn til å føle seg fremmedgjort av et større samfunn. Med industrialiseringen og masseproduksjonen ble det derimot en selvfølge at noen produserte varer og tjenester til et helt samfunn, og ikke lenger bare til seg selv og sine. Det er først da arbeidere ikke fikk noen stor anerkjennelse for jobben de gjorde, men heller de som eide og styrte selve fabrikkene. Og igjen startet mennesket med en følelse av at de manglet nettopp anerkjennelse. Og dermed ble arbeidere fremmedgjort. Plutselig står vi igjen med et samfunn som utvikler seg på slike idealer. Og nå er vi plutselig i en posisjon der ikke en gang familie er hva som kommer først, men heller karrieren. Og hvorfor skulle vi søke en stor og innholdsrik karriere om vi ikke var redde denne fremmedfølelsen?

Fremmedfølelsen kan ikke eksistere uten et grunnleggende behov for fellesskap. «Det er i ensomheten det moderne mennesket for første gang møter seg selv,» skriver Peter Englund i sin artikkel om ensomhetens historie. Og det er nettopp ensomheten som tilsynelatende er den store forskjellen på det moderne mennesket og det primitive mennesket. Det primitive hadde ikke noe ønske om fellesskap, for det var allerede vanlig å samle sammen mat og nødvendigheter til familien hjemme. Det moderne mennesket konsentrerer seg ofte så mye om individualistiske ønske, mål og tanker at fellesskapet forblir et ønske og noe å strekke seg etter, og ikke lenger en selvfølge. I dag blir det satt mye fokus på at de som har en kjæreste og en familie faktisk blir sett på som heldige. Men er egentlig behovet for fellesskap noe vi har utviklet, eller er det rett og slett noe vi på grunn av dagens levemåter har begynt å savne? Før man fikk eiendomsrett og produserte ting i fellesskap, så var familien der alltid, uansett. Det var også såpass mye fokus på familie at ekteskap ble arrangert. Dermed kan det være at det er manglende familiefokus som er kjernen i selve utviklingen. Riktignok skal det nevnes at fellesskap ikke bare gjelder tanker om familie. Det er også tanke om hele samfunnet og måten det er bygd opp på. Vi er tross alt veldig avhengig av de andre deltakerne i samfunnet vårt for å i det hele tatt kunne ha mat på bordet. Og sånn var det ikke før. Dermed peker vi mot at det er skjedd en utvikling allikevel. Det kommer kanskje an på hva man definerer som fellesskap. Man kan uansett slå fast ved at en forandring har skjedd, selv om det er vanskelig å vite at det bare er snakk om glemte verdier eller utvikling som skjer for fort. Selve globaliseringen beviser riktignok at en utvikling skjer og er underveis, men er det denne utviklingen som har skyld i menneskets stakkarslige posisjon i det moderne samfunn?

I bunn og grunn kan vi som nevnt slå fast ved at en utvikling er i gang. Når vi ser tilbake på tiden der demokratiet og fellesskapet først begynte å utvikle seg og sammenlikner dette med dagens verdier, så kan det virke som at denne utviklingen ikke nødvendigvis noen sinne vil ta slutt. Er det viktig å konsentrere seg om fortiden for ikke å glemme viktige verdier, eller bør vi konsentrere oss mer om tiden som er i vente for å kunne tilpasse oss? «Brenn historiebøkene og gi oss en åpen fremtid,» skriver Erling Fossen i artikkelen som tidligere er henvist til. Kanskje har han et poeng i dette. Når vi kan slå fast ved at mennesket er under utvikling parallelt med samfunnet, skal man ikke se bort ifra at det er lurt å tenke fremover for å kunne tilpasse seg endringer som måtte komme.