Hans siste timer ble tilbrakt med meg, i en solfylt park. Vi hilste på små barn, noe han alltid har likt godt. Vi lekte med andre hunder, noe han naturligvis alltid har sett som spennende. Vi jaget fugler sammen, noe vi har gjort siden jeg fortsatt var et uvitende, uerfarent barn, og han kun en valp. Vi vekslet mellom å sitte rolig i sola mens vi drakk vann og spiste pølser og koteletter, og å løpe og leke. Hans siste timer var virkelig lykkelige, både for han selv og for meg.

Stor er jeg ikke i min tro, men nå håper jeg at det er en feiltagelse og at han faktisk hviler i fred. Den viten ville, i ettertid, vært en enorm trøst - akkurat som han var for meg i hele sitt liv.

My timid young fingers

held a decent animal

Your memory is here,

and I'd like it to stay

A warm light

on a winter's day

Fancy Eksistensiell Krise (på vegne av brennmanetene)

Altså nå skal du høre. Jeg mener lese.

En gang for lenge siden var min far og jeg på tur til en fancy øy i Sverige som heter Koster (eller noe sånt). Der var det mildt sagt naturlig - en gård eller to (eller noe sånt) og et ganske godt landlig stykke mellom hvert nabolag. Veldig mye sauer. Fint å dykke der, og ikke minst fint å vandre rundt målløst, noe både pappa og jeg nyter i blant. Og det er sauene som er viktige her (jeg kommer til brennmanetene snart, vær tålmodig). Den ene dagen vandret vi nemlig forbi dem, og som du kanskje kan tenke deg, så de stadig på oss og mumlet intet ringere enn "bæ." Det var i grunnen det de hadde å si. Bæ. Du har kanskje møtt en sau eller to selv. Da skjønner du nok hva jeg mener. Noe våknet plutselig i meg. Jeg lurte på hvorfor. Jeg snudde meg mot pappa.

Hvorfor sier sauene bæ?

Vi vandret videre i stillhet. Først da vi kom tilbake til hotellet (det er et hotell der,) ytret pappa de første ordene siden jeg spurte. Han innrømmet at han ikke hadde tenkt på noe annet enn det jeg spurte om resten av turen. Og det var vi to om. Jeg synes fortsatt det virker veldig trivielt. For et liv, å bare gå rundt og spise gress, si bæ, og være fornøyd?

Og tenk deg senere på den tankefulle kvelden, da vi tok oss en tur ned til brygga som var rett ved hotellet. Der så jeg nemlig en brennmanet! Et tilsynelatende enda mer trivielt liv! Jeg var nesten ekstatisk da jeg prøvde å forklare mine tanker til pappa, som lo litt av meg og hvor mye jeg faktisk la i disse tankene. Men jeg klarte ikke helt å la være å stirre på den, og lure på hva meningen med dens liv var. Selv har jeg i det minste evnen til å fundere og lure på og til og med bestemme meg for hva meningen med livet mitt er, men hadde brennmaneten jeg da sto og stirret på evnen til det? Den er omtrent 95% vann! Hvis den svømmer for nærme land, er den så treg og uvitende at den står i fare for å DØ grunnen høyvann og lavvann! Og jeg ser meg for hver gang jeg går over veien!

Disse tankene holdt med meg så lenge at det faktisk førte til min første skrivelyst utenfor skolesammenheng. En skrivekløe som egentlig aldri har gitt seg, selv om jeg sjeldent tilfredsstiller den (beklager, blogg). Dermed skrev jeg mitt første frivillige skribleri, en historie om en brennmanet og dens tragiske liv. Jeg invisterte faktisk så mye i den historien at jeg satt våken og bladde i bøker og surfet det store nett bare for å lære mer om brennmanetene, og skrive en noe informert historie. Min filosofiske farfar leste den og kalte meg en brennmanetistisk relativist (som jeg egentlig har glemt hva betyr, men antar at har noe med brennmaneter og... relativisme å gjøre).

Hvis du fortsatt leser nå, så kan det hende du ikke helt forstår hvorfor jeg babler sånn om brennmaneter, og hvorfor de er så... fascinerende. Vel, jeg skal prøve å sette det i perspektiv.

Se for deg et norskt menneskelig a4-liv (sånn for å unngå for mange faktorer). Se bortifra skilsmisser og brudd. En mann og en dame gjennomgår en emosjonelt og etter hvert fysisk tilfredsstillende prosess som resulterer i et ønske om å holde sammen for alltid. Deretter et løfte. Deretter et dypt ønske om å oppdra et barn sammen. De har ekstremt ettertraktet og tilfredsstillende sex (selv om de sikkert har latt den fristelsen ta over flere ganger fra før innen nå i prosessen, men det styrker poenget mitt,) noe som medfører et barn. Og dermed en morsom, fantasifull, eventyrlig og innholdsrik oppvekst som i mitt tilfelle førte til store tanker som dette. På denne måten føres generasjonene videre, og nå til dags har vi kanskje potensiale til å leve i hundre år (men kanskje ikke jeg, som røyker, sjeldent trener, drikker en del kaffe og brus, og lever med den generelle ungkarssunnhet).

For brennmanetene, derimot, er det annerledes. Jeg kan ikke si at jeg har troen på at deres liv er like fullt av spenning og overraskelser. Mot slutten av sommeren slipper en hannmanet ut spermier (sædkolonier, om du vil) som svømmer til hunnmaneter. Der blir de til larver. Larvene fester seg til bunnen på et vis og lever der gjennom høsten og vinteren (noen i flere år, faktisk) mens foreldrene dør, fordi maneter faktisk ikke lever mer enn et år om de er heldige. Ved vårtider (mest sannsynlig om ikke så veldig lenge nå, tenk det) blir larvene til bitte små maneter... på et vis. De vokser utover sommeren. Så kommer høsten. Da dør de. Hvis de har klart å overleve helt til da, vel å merke. Virker det spennende? Tilfredsstillende? Eventyrlig? Det synes ikke jeg heller. Trivielt? Enig!

Jeg har faktisk søkt rundt og lest i de samme bøkene som jeg sjekket da jeg skrev min første frivillige historie på øya i Sverige for lenge siden. Jeg innser hvor lite informasjon jeg faktisk har funnet. Så vidt jeg forstår forskes det ikke på brennmaneter i Norge, men hvis du spør rundt vil du høre mange hatfulle meninger om dem. Jeg har på grunnlag av det jeg har lest av norsk brennmanetkunnskap forstått at brennmaneter er bra for økosystemet, men jeg har til gode å forstå hvorfor. Svaret på det har jeg rett og slett ikke funnet noe sted. Som om det sies at de gjør noe bra bare for å trøste oss for at de finnes og er plagsomme. For å kompensere for irritasjonen, nærmest. Jeg kan ta feil. Enten det, eller så er den generelle nordmann mer glad i å hate brennmaneter enn å ville vite mer om dem.

Med tanke på hvor lite informasjon jeg har funnet, synes jeg med tungt hjerte at brennmaneter lever ganske trivielle liv. Men de lever, i likhet med meg. Det burde derfor være en tragedie å finne en brennmanet som ligger uttørket på stranda fordi den ikke rakk å svømme tilbake ut i sjøen da det ble lavvann. På en måte, i hvert fall. Et liv er et liv, men jeg kan ikke skryte på meg at jeg reagerer med sorg når jeg ser en død brennmanet. Kanskje det endrer seg den dagen jeg endelig tar meg bryet til å lete aktivt etter svar på brennmanetens rolle i livets gang. Inntil da kan jeg ha en tendens til å lure på om noen eller noe synes jeg, vi, virker like uviktig(e) som brennmaneten er for oss?

Jeg synes du skal ofre brennmaneten en liten unnskyldning neste gang du brenner deg på trådene til en. Kanskje den synes det er like plagsomt som det du synes?

Å JØSS, jeg har en blogg

Altså,

Det har gått sånn omtrent to år siden sist jeg postet et innlegg her (sluttet vel å blogge samtidig som jeg sluttet på VGS... omtrent).
Kanskje mitt liv som VGS-elev var enda mer rikt og spenningsfullt enn det jeg lever nå. Sånn på skrivefronten. Hvem vet.

Vet du hva?

Jeg var en relativt anonym ung mann som gikk rundt med lue. Alltid. Langt hår hadde jeg også. Russetiden kom og det var vel første gang jeg grodde et skjegg (fordi det var en russeknute, og jeg var til dels dedikert når det gjaldt russeknuter). Riktignok gjorde jeg ikke så mye ut av meg i russetiden. Var på diverse kåringer. Stakk en tur innom Tryvann. Det var ikke helt over stokk og stein. Bare veldig ålreit. Bortsett fra musikken. Fysj.

Etter russetiden følte jeg meg så voksen at jeg klippet håret og begynte å gå med noe annet enn treningsbukser. JEG VAR EN NY PERSON!!

Tok en kjapp tur innom Kristiansand i sommerferien på vei til opptaksprøvene for befalsskolen (heng med, dette er da rett etter slutten på VGS). Spiste på Peppes og så meg rundt i sentrum før jeg sov på hotell og dro til disse opptaksprøvene dagen etter. På opptaksprøvene fant jeg ut at jeg ikke var tjenestedyktig og egentlig ikke skulle inn i militæret i det hele tatt. Antiklimatisk? Ja. Jeg kan skryte på meg rundt fire dager som nesten-rekrutt, da.

Dro hjem igjen og skaffet meg en jobb på Meny. Var fruktansvarlig der i et år. Hadde jeg oppsumert en dag på jobb og en helg på byen, hadde du mer eller mindre fått et innblikk i hvordan det året var. Ikke superspennende.

Skip ahead.

Nå studerer jeg pedagogikk og jobber som en vikar som blir sendt rundt til diverse barnehager. Og det er da alt som har skjedd mellom sist jeg blogget og til nå. Sånn ca.

Og nå har jeg litt bedre bloggesamvittighet.

Jeg har et ønske om å poste litt mer innholdsrike og stilige blogginnlegg som jeg gjorde før, så ikke tro at dette er standaren som andre blogginnlegg vil måles etter. Om det skulle skje, skal jeg aldri skrive noe igjen.

En ydmyk anmeldelse av "A Dance Tribute to the Art of Football"

Jeg har aldri vært så heldig å være av den mer sofistikerte og ordentlige typen som finner moderne kunst og dans fascinerende og givende. Jeg skal ærlig innrømme at det nærmeste møtet med dans var skoleballet i tiendeklasse og det faktum at jeg trente karate i seks år som barn – en kunst jeg helst selv ville kategorisere som dans isteden for kampsport, noe som kanskje ikke er relevant, men allikevel maler et bilde av meg som en med en avstand men allikevel respekt til danseverdenen. Selvfølgelig angrer jeg på min mangel på interesse for dans i skrivende stund, da jeg pent har blitt bedt om å skrive en anmeldelse av danseforestillingen «A Dance Tribute to The Art of Football.» På tross av mangel på fagkunnskap når det kommer til både dans og fotball, så skal jeg selvfølgelig skrive noe vettugt om denne forestillingen jeg på ingen måte dannet noe nevnverdig forhold til.

Det første jeg velger å nevne i denne sammenheng er lokalets fantastiske kaffe. Mens klassen ventet på at forestillingen skulle begynne, så tok jeg meg en diskrè tur inn i cafeen for å kjøpe meg en kaffe, i frykt for å sovne underveis i forestillingen (med henhold til det jeg tidligere nevnte om manglende interesse). Kulturhuset på Lillestrøm serverte en aldeles fantastisk kaffe som jeg forøvrig helt sikker ville klare å skrive en lenger og mer innholdsrik anmeldelse om. Men omsider var det selvfølgelig tid for å gå inn i selve salen. Og rett som det var slukket lysene og rommet ble fullt av det jeg kun kjenner som teaterrøyk (selv om noen fortalte meg at det var støv, men jeg vet faktisk ikke hva det var selv den dag i dag). Og når sånt skjer skjønner man at forestillingen er i gang og man bør følge med.

Og i et iherdig forsøk på å oppdage de dypere budskap og innspill som skulle dukke opp i løpet av forestillingen, måpte jeg hjelpeløst og lurte på hva det var de drev med der på scenen. For dette var en hyllest til fotballverdenen i form av dans. På mange måter var det hele over mitt hode og jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter. Forestillingen tok aldri hensyn til mitt forvirrede sinn og fortsatte tilsynelatende i det uendelige, og i det store og det hele satt jeg stort sett og lurte på hvordan denne taleløse dansen skulle fortelle meg noe jeg aldri hadde tenkt på om fotballkulturen og det å være fotballspiller. Ikke minst lurte jeg på hvordan de skulle fortsette denne i mine øyne forvirrende og meningsløse dansen i en og en halv time. Mot slutten, da de var ferdige med å danse og begynte å kle av seg samtidig som lyset begynte å dempe seg mens de sakte men sikkert gikk mot den svarte bakgrunnen, lurte jeg virkelig på hva som foregikk. Før jeg visste ord av det sto de fire (mannlige) skuespillerne nakne med ryggen til oss og poserte. Hva i all verden skulle dette forestille, tenkte jeg, mens de elegant poserte og smådanset nakne med ryggen til meg. Og dermed fikk jeg det første inntrykket jeg hadde – dette gjør de for å vekke seksuell interesse, noe som selger godt og vekker stor interesse. Men noe sier meg selvfølgelig at denne seksuelle interessen ikke var forestillingens kjerne. Den lille oppdagelsen førte stort sett til at jeg følte meg litt småstolt siden jeg i det hele tatt fikk et lite inntrykk av et lite budskap som kom fram. Litt homoerotikk for folket. Om ikke annet gikk jeg i alle fall ikke tomhendt ut av forestillingen, jeg hadde den stolte analysen av nakenheten i mitt beskjedne reportoire.

Så i konklusjon, hva kan jeg egentlig si om denne forestillingen jeg ikke har noe grunnlag hverken i forstand av fagkunnskap eller videre interesse? Som en tommeltottregel vil jeg jo selvfølgelig si at alle som danser bedre enn meg, som ikke er spesielt flink eller lysten til å danse, er flinke. Så selvfølgelig ble jeg imponert av deres danseprestasjoner. Etter forestillingen fikk vi stille skuespillerne spørsmål og fikk svar, og noen reddet meg da de spurte hva meningen med forestillingen var. En skuespiller var så grei at han meddelte at forestillingens hovedkoreograf ytret et budskap som var forskjellig etter hver individuelle mening – et alternativ var å se det som en hyllest til fotballkunsten og kulturen, et annet alternativ var å se det som en eneste stor kritisk stilling i forhold til fotballen som kulter. Som en person som aldri har likt fotball velger jeg å støtte dette siste alternativet. Skuespillet fremstilte for meg fotballspillerne som både feige og selvgode, med en merkelig dusjoppførsel. Dette etter at jeg innså at nakenheten skulle forestille spillerne i dusjen etter kamp.

I utgangspunktet syntes jeg ikke at forestillingen var spesielt bra. Jeg fikk absolutt ikke noe ut av den før noen fortalte meg hva jeg kunne velge å tro hvis jeg ville. Men hvem er jeg til å si om en hyllest i form av dans er bra eller ikke når jeg ikke er interessert i hverken dans eller fotball? Dermed har jeg problemer med å si at forestillingen var bra eller dårlig. Selvfølgelig er det observasjoner jeg gjør i en eller annen grad. Og til deg som vurderer å se denne forestillingen vil jeg bare si at Lillestrøm Kulturhus aldri ville hatt den forferdelig gode kaffen som de har med mindre forestillingene de viste oste av kvalitet, for hvorfor skulle man ta seg bryet med å servere kvalitetskaffe med mindre man i tillegg serverte kvalitetskunst? Det virker bare ikke logisk. Er du interessert i kunst er jeg sikker på at du får et eller annet ut av forestillingen, for da vet du sikkert bedre enn meg hva du skal se etter. Et lurt utgangspunkt er selvfølgelig interesse for dans og/eller fotball.

Fancy essay om mennesket i moderne tid

Mennesket har ifølge Peter Englund og Erling Fossen gått igjennom en stor utvikling etter hvert som historien har vart. Mens Peter Englund mener at vi har utviklet følelser og behov etter hvert som tiden har gått og samfunnet har blitt mer moderne, mener Erling Fossen at vi bruker for mye tid på å være opptatt av fortiden og for lite tid på å utvikle samfunnet som det i dag er. Er mennesket noe annerledes i dag enn hva det før har vært? Foregår det en samfunnsutvikling som er så rask at vi rett og slett ikke takler den? Har mennesket egentlig forandret seg fra det vi en gang var? Er dessuten denne forandring over?

Først kan vi ta for oss Peter Englunds teorier om at mennesket har gått igjennom en viss utvikling med tiden med tanke på følelser. Det kan virke som han skriver om følelsenes historie; «De trer frem og får betydning under visse epoker, da blir de en viktig del av tidens mentale horisont og gjenspeiler hva det er som berører og opptar menneskene.» Og dermed kan det vise seg at følelsene ikke bare har utviklet seg med tiden, men at de antakelig vil utvikle seg etter hvert som samfunnet forandrer seg. Altså er ikke dette bare en tanke om hva som har skjedd, men også et hypotetisk frampek. Det kan tenkes at dette kanskje er det moderne menneskets svakhet. Om nye følelser blir aktuelle med utviklingen, betyr det da at utviklingen skjer for fort? Det kan nemlig være at våre følelser og vår tankegang utvikles i form av en angst som blir felles etter hvor uvant og kanskje uoversiktlig, fremmed og skummelt samfunnet blir seende ut. Igjen kan også dette bli roten av problemet Erling Fossen skriver om i artikkelen «Historikere og andre nekrofile.» Her skriver han om historikeren (som han kaller nekrofil) og at det blir satt for mye fokus på det som allerede har skjedd. Og det problemet kan nettopp være et resultat av en utvikling som skjer for raskt – det store, nye og rare samfunnet kan være så overveldene at vi heller leter tilbake til det vi en gang kjente for å få inspirasjon derfra. I tillegg kan det ha en negativ effekt på urtanker og urbefolkninger. Ideelt sett skal vi tross alt helst ha lært mye av fortiden (for eksempel filosofers tanker og feil som er gjort i f.eks. V.K II). Riktignok er det ikke helt ideelt om ting er så skremmende at vi faktisk bruker for mye energi på å lete etter inspirasjonen fra fortiden.

Urbefolkningen kan være den raske utviklingens største offer. Stoikerne var de første som begynte å praktisere filosofien om en naturrett. Deres tanker inspirerte revolusjonistene i den franske revolusjon, der den første menneskerettighetserklæringen ble skrevet. Og igjen var det dette som inspirerte de allierte etter andre verdenskrig til å stifte FN og skrive den offisielle menneskerettighetserklæringen som gjelder i dag. Og det dette er jeg interessert i å ta for meg de da nye tankene om demokrati som gjeldende ideologi i styreform. Da industrialiseringen og imperialismen begynte å spre seg i Europa og datidens USA mot slutten av 1800-tallet, ble det tatt for gitt at industrisamfunn var det som gjaldt. I og med at utviklingen skjedde raskere og raskere ble den også raskt spredt over veldig store deler av verden (ikke minst fordi stormakter hadde kolonier i flere verdensdeler). Dermed ble utviklingen av dagens globalisering og industrisamfunn satt i gang. Og det er dette vi bærer med oss i dag. De aller fleste er enige om at globaliseringen fortsatt er i full gang, og dette er vanskelig å gjennomføre uten at flere og flere land blir industrialisert. Dermed er det ikke stor plass for urbefolkninger i verden i dag. Vi har lett for å spre våre tanker om demokrati og rettferdighet i dag fordi vi mener at det er «mest rettferdig.» Allikevel er vi glade i å mene at alle bør ha en rett til å beholde sin kultur og nasjonale følelse. Dette er to ting som kan ha vanskelig for å skje hånd i hånd. Hvordan kan vi spre vår tolkning av rettferdighet videre i verden og samtidig dyrke enhver kultur? Er det rettferdig å modernisere hele verden og la urfolk leve i reservater? På sett og vis blir det vanskelig å si at det er en stor forskjell på dette og koloniseringen som foregikk i imperialismen. Noe vi ser tilbake på med avsky. Og dette er et eksempel på at samfunnets utvikling skjer raskere enn vi kan takle – utviklingen bør strengt tatt ikke gå videre uten at vi har en løsning på eventuelle problemer som fort kan oppstå.

Om vi skal ta for oss nåtidens mentalitet når det gjelder urbanisme og fremmedfølelse, så er det lett å sammenligne dagens tanker med arbeiderklassene under industrialiseringen og tiden etter eneveldet. Argumenter som snakker for at vi faktisk er flinke når det kommer til det å sørge for at man skal bli anerkjent for sitt arbeid og sin mening, så skal det nevnes at moderniserte land i dag stort sett følger ideologier som grunner i demokrati. Demokrati innebærer at alle skal ha stemmerett og mulighet til å ha en bred valgfrihet. Dermed skal en og enhver bli hørt og få frem sin mening. I Norge og andre land har vi også veier til politisk innflytelse, for eksempel media, lobbyvirksomhet, organisasjoner og aksjonsfrihet. Dermed har vi muligheten til å komme igjennom med tanker og meninger vi har, som det kanskje blir satt for lite fokus på i politikken og liknende. Riktignok virker ikke dette tilstrekkelig i praksis. Fremmedfølelse er fortsatt noe som tilsynelatende preger folket. Forbrukere tar det kanskje for gitt at de kan kjøpe og bruke varene som de vanligvis konsumerer og drar fordel av, og selve opphavsretten blir til stadighet brutt i dagens vaner når det gjelder ulovlig nedlastning av piratkopiert materiale. Slike problemer var det nok vanskeligere å finne da samle- og sankesamfunn fortsatt en gang var den gjeldende levemåten. Da man levde på den måten som vi i dag kaller primitiv. Det var nemlig vanlig å kun skaffe mat og nødvendigheter til seg selv og sin egen familie, og slikt skjedde aldri i fellesskap. Dermed var det ingen grunn til å føle seg fremmedgjort av et større samfunn. Med industrialiseringen og masseproduksjonen ble det derimot en selvfølge at noen produserte varer og tjenester til et helt samfunn, og ikke lenger bare til seg selv og sine. Det er først da arbeidere ikke fikk noen stor anerkjennelse for jobben de gjorde, men heller de som eide og styrte selve fabrikkene. Og igjen startet mennesket med en følelse av at de manglet nettopp anerkjennelse. Og dermed ble arbeidere fremmedgjort. Plutselig står vi igjen med et samfunn som utvikler seg på slike idealer. Og nå er vi plutselig i en posisjon der ikke en gang familie er hva som kommer først, men heller karrieren. Og hvorfor skulle vi søke en stor og innholdsrik karriere om vi ikke var redde denne fremmedfølelsen?

Fremmedfølelsen kan ikke eksistere uten et grunnleggende behov for fellesskap. «Det er i ensomheten det moderne mennesket for første gang møter seg selv,» skriver Peter Englund i sin artikkel om ensomhetens historie. Og det er nettopp ensomheten som tilsynelatende er den store forskjellen på det moderne mennesket og det primitive mennesket. Det primitive hadde ikke noe ønske om fellesskap, for det var allerede vanlig å samle sammen mat og nødvendigheter til familien hjemme. Det moderne mennesket konsentrerer seg ofte så mye om individualistiske ønske, mål og tanker at fellesskapet forblir et ønske og noe å strekke seg etter, og ikke lenger en selvfølge. I dag blir det satt mye fokus på at de som har en kjæreste og en familie faktisk blir sett på som heldige. Men er egentlig behovet for fellesskap noe vi har utviklet, eller er det rett og slett noe vi på grunn av dagens levemåter har begynt å savne? Før man fikk eiendomsrett og produserte ting i fellesskap, så var familien der alltid, uansett. Det var også såpass mye fokus på familie at ekteskap ble arrangert. Dermed kan det være at det er manglende familiefokus som er kjernen i selve utviklingen. Riktignok skal det nevnes at fellesskap ikke bare gjelder tanker om familie. Det er også tanke om hele samfunnet og måten det er bygd opp på. Vi er tross alt veldig avhengig av de andre deltakerne i samfunnet vårt for å i det hele tatt kunne ha mat på bordet. Og sånn var det ikke før. Dermed peker vi mot at det er skjedd en utvikling allikevel. Det kommer kanskje an på hva man definerer som fellesskap. Man kan uansett slå fast ved at en forandring har skjedd, selv om det er vanskelig å vite at det bare er snakk om glemte verdier eller utvikling som skjer for fort. Selve globaliseringen beviser riktignok at en utvikling skjer og er underveis, men er det denne utviklingen som har skyld i menneskets stakkarslige posisjon i det moderne samfunn?

I bunn og grunn kan vi som nevnt slå fast ved at en utvikling er i gang. Når vi ser tilbake på tiden der demokratiet og fellesskapet først begynte å utvikle seg og sammenlikner dette med dagens verdier, så kan det virke som at denne utviklingen ikke nødvendigvis noen sinne vil ta slutt. Er det viktig å konsentrere seg om fortiden for ikke å glemme viktige verdier, eller bør vi konsentrere oss mer om tiden som er i vente for å kunne tilpasse oss? «Brenn historiebøkene og gi oss en åpen fremtid,» skriver Erling Fossen i artikkelen som tidligere er henvist til. Kanskje har han et poeng i dette. Når vi kan slå fast ved at mennesket er under utvikling parallelt med samfunnet, skal man ikke se bort ifra at det er lurt å tenke fremover for å kunne tilpasse seg endringer som måtte komme.

Fancy Ibsen-kåseri

Et Hundre og Tre År

Det er noe jeg alltid kommer til å tenke på hver gang vi på skolen går i gang med å diskutere Ibsen og hans syn på religion. Jeg tenker også utenfor skolen, der man gjerne babler om Ibsen hver gang man får sjansen – i tillegg til dette har vi altså også beholdt huset hans i Oslo og rekonstruert teppet hans, og sitert han på bakken oppover Karl Johan. I og med at Ibsen ikke var religionens store tilhenger, så finner jeg alt dette ganske ironisk. Ibsen har nemlig nærmest blitt norske skoler og kunstneres helt egne lille religion. Hadde Ibsen kunnet se hvordan han ble sett i det norske samfunn i dag, så tror jeg at han hadde lagt hånden mot sin panne og kommet med ikke annet enn et lite
«...huff.»

Ibsens skuespill blir i norskundervisningen på den videregående skolen nærmest behandlet som en bibel. Det interessante er at bibelen og «Ibsen-religionen» blir bygd opp på samme måte – bibelen består av flere bøker som i bunn og grunn snakker for den kristne tro, mens alle skuespillene til Ibsen fremhever Ibsens syn på samfunnet. Til slutt smelter alt sammen til en og samme konklusjon. «Vær kristen!» eller «Vær som Ibsen!». Selv Ibsen kan kanskje fortelle oss at religion er til for at vi skal kunne føle oss trygge med svar på spørsmål vi ikke kan svare på selv. Satt veldig på spissen, vel å merke. For å tenke litt videre og fokusere på de som står ansvarlige for å skrive pensum til norsken i videregående skoler. Det er nok ikke en enkel jobb. Se for deg dem når de plutselig går tom for ideer. Det blir altså stille i rommet. Det er da de drar frem sin nødplan; de pøser på med litt mer Ibsen.

Jeg er stort sett veldig opptatt av å ikke generalisere. Til en hver pris. Generalisering er ikke pent. Riktignok har jeg problemer med å argumentere mot at norsklærere elsker Ibsen. Om ikke alle, så tipper jeg at norsklærere som ikke er så interessert i Ibsen gjerne søker jobb på en barneskole. Typiske Ibsen-elskere kan derimot finne veien til ungdomsskoler og spesielt videregående skoler, der de får mer ut av å spre det evige Ibsen-budskapet. Det kan riktignok diskuteres hvor godt dette budskapet blir spredt. Om ungdom generelt interesserer seg spesielt for Ibsen kan virkelig diskuteres. Lærere som holder Ibsen-prekener til stadighet kan være omtrent like spennende som Jehovas vitner som ringer på min dør klokka ti på en søndag morgen. Det er litt koselig og søtt at de bare ønsker å redde meg fra en trussel jeg riktignok ikke ser, men det betyr ikke at det er noe mindre kjedelig av den grunn. Og jeg er fortsatt ikke blant Jehovas vitner.

La oss også ta for oss Ibsens budskap om samfunnet. Er det faktisk like tidløst som vi helst vil ha det til? Ibsen kan sakene sine, det tror jeg de fleste kan være enige om, men det man lærer om Ibsen går et stykke utover «Ibsen kunne sakene sine, altså.» Det han gjorde var at ja, han formidlet et budskap som var relevant for de han skrev til. Altså var det samtidsrelevant. De som så hans stykker fikk noe å tenke på etterpå, for det var jo helt fantastisk hvordan de klarte å identifisere seg med alle karakterene og situasjonene. For en gjennomsnittlig moderne ungdom er det riktignok hakket verre å sette seg inn i Ibsens skuespill og identifisere seg med karakterene. Hvorfor? Han beskriver et helt annet samfunn. Tidløst? Det må da være forsvarlig og rettferdig å håpe at mennesket skal ha lært noe som helst etter de hundre årene vi har klart oss uten Ibsen. Nei, man kan tenke seg at ungdommen raskt går lei av Ibsen. For ungdommen er Ibsen overalt, som en klengende pest som eksisterer så lenge det er bøker eller lærere til stede. Det kan til tider friste med tanken på å «dra en liten Peer Gynt.»

Angående Ibsen-året. Joda, noen bestemte seg for at 2006 skulle være det offisielle Ibsen-året siden det da var hundre år siden Ibsen døde. Personlig synes jeg selv det er en noe makaber feiring, men det skulle altså allikevel feires. Hundre år siden Ibsen hadde vært syk i lang tid og endelig døde en trolig smertefull og tung død. Hurra? Uansett, i utgangspunktet er jeg usikker på hva vi ville feire selv sett bort fra hans død. Feirer vi at vi ikke har vært kreative nok til å skrive like bra som Ibsen i hundre år? Feirer vi at vi ikke er kreative nok til å utvikle vår smak og referanser til noe annet enn Ibsen? Eller feirer vi at det finnes minst like flinke forfattere som Ibsen også i dag og på hans egen tid – men at vi rett og slett tviholder på Ibsen... uten at vi egentlig kan si hvorfor? I skyggen til Ibsen finner vi mye som burde blitt vurdert som pensum i norskundervisningen i norske, spesielt videregående skoler. Skyggen skjuler talenter både fra fortid og nåtid – talenter som blir glemt og gjemt bort i Ibsens skygge. Talenter som muligens kunne trukket frem leselyst i sinnet til de som ikke er så glade i å lese. Kanskje finnes evnen til å gjøre dette. Kanskje kan noen forfattere få ungdom til å ha lyst til å lese gjennom den obligatoriske læren i skolen. Riktignok kommer vi aldri til å få vite dette om Ibsen forblir det folke-idolet han er. Ibsen så samfunnet og kritiserte det. Det er på tide at man begynner å gjøre slikt selv og ikke setter all sin lit til skuespill og skrifter. Så det er et spørsmål vi alle bør stille -
Hva ville Ibsen gjort?

I skuespillet Gengangere bruker Ibsen Pastor Manders til å være representanten for det han var imot – religion. Pastor Manders ble satt i et lys som fikk han til å virke konservativ og ute av stand til å egentlig begrunne sine meninger, men bare blindt følge kristendommen og kirkens lære.
«Nej, det forbyde himlen! Men et usømmeligt forhold er det ligefuldt,» sier Pastor Manders etter at fru Alving prøver å beskytte forholdet mellom Osvald og Regine. Han sier det på en måte som gir meg inntrykk av at man på sett og vis ikke kan motsi han, i og med at han allerede er overbevist. Om vi skal trekke moralen fra Gengangere (deler av den, riktignok) ut i det moderne samfunn for å få skuespillet til å virke tidløst, så har jeg en interessant sammenlikning. Osvald og Regine representerer de stakkars uskyldige elevene som finner seg i det de blir lært, men som dog kjeder seg og egentlig ikke helt skjønner hvorfor vi lærer det vi lærer. De som insisterer på at Ibsen skal være en så stor del av pensum i den videregående norskundervisningen representerer Pastor Manders – de er allerede overbevist og vil neppe la seg krangle eller diskutere med. Og så den mer irriterende sammenlikningen, den som krever at jeg selv tar på meg en kvinnelig rolle i det moderne skuespillet vi kaller norskundervisningen – rollen som Fru Alving, den eneste som egentlig klarer og tørr å kaste seg ut i en faktisk diskusjon med Pastor Manders.

Så der fikk du den, Ibsen.