Fancy Kjærlighetsessay

Jo, da, jeg er en gutt, og jeg er heterofil, enda velger jeg tema kjærlighet. Det er interessant. Noe som stadig fanger min fascinasjon er sosial oppførsel blant folk (enten jeg kjenner dem eller ikke) og kjærlighet er faktisk noe jeg tror betyr noe for alle, i det minste mange. Det ser også ut til at mange setter forskjellige krav og har forskjellige forventninger til kjæresten, og også til hvor lenge man egentlig har lyst til å være i et slikt forhold.

Jeg tror at hvor godt et kjæresteforhold er bygger på hvor villig begge parter er til å prøve, og hvor seriøse (et ord som så pent brukes alt for mye i dag) de er med det hele. Hva er det som bestemmer om to stykker passer sammen? Før trodde jeg ikke noe på at noen er ”skapt for hverandre,” noe jeg heller ikke gjør direkte, men på en mildere måte. Hvis to stykker har samme forventninger og krav til et kjæresteforhold, så kan jeg gå så langt som å si at det virker logisk at de da passer sammen. Ikke at jeg er noen samlivsekspert, men jeg tror ikke man vil være kjærester lenge om ikke begge partene er villig til å gi mye og kjempe for forholdet. Jeg tror ikke på at det finnes idealforhold der paret aldri møter på problemer og hvor alt går lett. Alle forhold går igjennom samme negative perioder, men jeg tror de gode forholdene skiller seg ut på èn ting – de lar ikke problemene styre forholdet. Om følelsene og lysten er gjensidig i forholdet, pluss at minst èn av partene virkelig prøver å ordne opp, så vil forholdet fungere. Hvis dette stadig skjer, at kun den samme parten kjemper for forholdet hver gang et problem oppstår kan riktignok dette bli et problem i seg selv, og i mine øyne kan det sa også virke som at de to egentlig ikke passer like godt sammen allikevel.

”Lykken er store middagsselskaper med mange venner, etter at jeg og den kokkelerende kjæresten min har laget mat hele dagen,” sier Bente Bryhn som i 2001 var 25 år og student i et lite intervju med bladet KK. Dette er et av synene jeg har sett at noen har på kjærlighet, og forholdet til kjæresten. Så man skal ikke nødvendigvis bare ha kjæreste, og man skal ikke nødvendigvis bare ha venner. For all del, jeg klandrer ingen for dette synet på ting. Det som får meg til å tenke av denne påstanden er det at jeg blir mer usikker på hva en kjæreste egentlig betyr for noen. Man vil vel kanskje ha en stor vennekrets, noe jeg forstår, men hvis man allikevel har venner å snakke med og ha gode stunder som vil bli husket senere, så vil man fortsatt ha en som er mer kjær enn de andre, en man kanskje kan ha helt spesielle ting med? Sånn sett kan jeg også undres over forskjellen på en kjæreste og en bestevenn. Det går riktignok ikke lang tid før jeg forstår at kjæresten for noen er som en bestevenn du kan gjøre spesielle ting med, som du kan kose med og kysse og det som er. Man gjør da ikke sånt med hvem som helst.

Igjen kommer jeg på at folk er forskjellige. Jeg har nemlig vært vitne til andre som slett ikke deler samme mening som Bente Bryhn når det gjelder kjæresteforhold. Noe som kan virke som en slags ting som bare finner sted hos gutter (noe jeg tviler sterkt på!) er at man ikke klarer å falle helt til ro i ett forhold særlig lenge. Å ”hoppe fra kjæreste til kjæreste” er nok også å foretrekke for noen. I mine øyne forsvinner da mye av det spesielle med å ha en kjæreste, og dermed merker jeg atter at min nysgjerrighet og fascinasjon tar over. Det kan være at noen ikke ser det å ha kjæreste som noe større enn å ha gode venner. Noen komplikasjoner som kan oppstå med en kjæreste kan man faktisk lett unngår i et venneforhold. Det som fortsatt er, er at man kanskje ikke vil kysse og kose med en hvilken som helst venn uten at det føles feil, men det kan man nettopp med en kjæreste. Kanskje er det nettopp disse to motstridende faktorene samtidig som stadig fører noen fra forhold til forhold?

Selve forholdet til kjærligheten selv er også et interessant og merkverdig tema å ta opp.
Hvorfor skremmer kjærligheten mange, samtidig som at man egentlig ønsker dens nærvær? Tilsynelatende er det noe som ikke helt stemmer med dette. Det virker ikke logisk, rett og slett, selv om man innerst inne forstår det. Egentlig synes jeg ikke det er så rart – jeg synes faktisk at det er ganske logisk. Når man virkelig ønsker og liker (kanskje til og med elsker) noe er det automatisk mye mer skremmende, siden konsekvensen blir for stor. Har man en favorittbamse som barn, så vil man jo nødig miste den. Dette er nok et ganske grunnleggende menneskelig instinkt, at noe som er viktig for en er noe man er redd for, siden konsekvensen av å gjøre noe feil rett og slett er for stor. Selvfølgelig tenker ikke alle sånn, men noen. Man hører jo stadig historier om gutter som ikke tørr å prøve seg på en jente som for han virker uoppnåelig og omvendt.

Igjen er det en annen side av saken. Siden kjærlighet kan være såpass viktig kan det virke motsatt vei som overnevnte – det kan da også hende at man ”hopper fra kjæreste til kjæreste.” Om forhold er så viktig for en at man rett og slett ikke klarer seg uten, og går rett inn i et annet hvis det første blir slutt, og at lysten tar overhånd for frykten. Det er tross alt historier om folk som går igjennom de mest ekstreme ting for det de er glad for.

Jeg vet ikke om jeg virkelig har forstått meg på dette med kjærlighet, selv om jeg prøver. Det er jo så interessant som det er. Men hva er det som gjør det så komplisert som det er? Jeg kan nok neppe gi det ultimate kjærlighetsrådet, og jeg kan kanskje heller aldri forstå meg helt på kjærligheten, men i det minste kan jeg forstå hvorfor tema blir komplisert og vite hva man alltid må ta hensyn til om man enten skal gå inn i en kjærlighetssituasjon eller dømme noen for valget de tok i et forhold – alle er forskjellige, og for alt vi vet er det like mange forskjellige syn på, meninger om og krav stilt til kjærlighet som det er folk som føler det.

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikkje kva det er ~

Prosjekt Kenya og Sånn (PKS)

Merk: Ikke glem denne teksten er fiktiv. Dette er en skoleoppgave.

Så ok.

Jeg tror ikke det finnes særlig tvil om at Kenya ikke er det aller beste landet å bo i. Det er nok ikke nødvendig for meg å fortelle om problemene vi møter på her og i andre fattigere land i sør – som sult, overbefolkning, tørke og sykdommer. Jeg er født her, jeg er veldig klar over forholdene og har lenge ønsket å bidra med noe. Derfor driver jeg en hjelpeorganisasjon. Hva er det vi gjør, vil du kanskje vite. La meg starte med å fortelle at vi gjør mer enn å legge penger i en bøtte.

Alle oss i Prosjekt Kenya og Sånn er født i Kenya. Dermed har vi funnet ut hva som faktisk kan trengs. Vi jobber altså ikke bare med å samle inn penger for skolene, vi passer nemlig også på at de blir bygget skikkelig opp. Og på toppen av det jobber vi for å få med frivillige arbeidere til å hjelpe oss. For dette skjer neppe over natta. Vi håper på å vokse mer og bli en større organisasjon, sånn at land i vesten slutter å sende oss «pengestøtte» som forsterker korrupsjonen. Det vil si at vi også vil ha kontroll over hvor pengene blir av.

Hvorfor kommer jeg med disse utsagnene i Norge? Nå kan dere lure. Det har seg nemlig sånn at jeg hører om all sympatien de mer «uheldige» landene får her i Norge. Hvor synd man synes på de fattige barna, der foran TV-skjermene med reklamen som gir dere dårlig samvittighet i de ti minuttene dere husker å ha det. Jeg må si jeg ser en stor kontrast fra barna jeg så som lette etter vann for å kjøle seg ned samtidig som de som best de kunne prøvde å holde seg i skyggen i Kenya til sjåføren min her i Norge som møtte meg på flyplassen med en kopp kaffe og en pølse mens han klagde på at han ikke rakk å spise frokost og beklaget rotet for så å likne på en lyspære og så «Åja! Også de fattige barna, da. De er det synd på.»

La meg meddele at jeg ikke bare skal kritisere Norske borgere. Det er ikke derfor jeg er her. Jeg vet at man ikke skal sette alle under samme lys, men jeg må si at jeg ikke er fornøyd med verken innstillingen eller u-hjelpen som møter meg her. Ingen kan tvinge noen til å bry seg, men når man våger å påstå at det er synd på noen hjelper det ingen at man er «klar over at alle ikke har det bra» hvis man ikke gjør noe med det. De av dere som virkelig bryr dere så mye at dere husker hva dere bryr dere om selv om det blir bygget et nytt kjøpesenter – noen trenger deres hjelp. La oss slutte å synes synd på og heller begynne å hjelpe til.

Fancy Fisk

I dag gikk jeg forbi et akvarium. Synet som møtte meg var et trist et. Når man går forbi et akvarium som blir fremstilt offentlig, så forventer man å se glade fisker som fritt svømmer rundt i akvariet. Fisker som svømmer rundt og er venner. Fisker som svømmer rundt og er friske og glade - sånn som fisker skal være. Fisker, som svømmer rundt omkring hverandre i håp om ikke å krasje (noe som skjer noen ganger, da de ikke alltid har like god kontroll over hvor de svømmer når de er for mange). Fisker - som svømmer rundt og er venner. Er dette blikket som møter deg når du ser et akvarium på et senter? Som regel. Men i dag var ikke det alt.

På en stein helt til venstre i akvariet lå det en gul fisk. Alene. De "kule" fiskene svømte rundt og var glad sånn som fisker gjør. Men ikke den gule. Den bare lå der, alene, pustet. Dens ansikt var vendt bort ifra vinduet - med halen mot oss mennesker som forventer å se de glade fiskene svømme. Den ville nok ikke at de skulle se den. Derfor lå den litt for seg selv, ansiktet bort. Kanskje for å få oppmerksomheten bort ifra seg. Det gjorde den også - folk så vekk fra den og på de glade fiskene. Folk vil da ikke se på emofisken. De ser bare på den. Tenker "haha, emo. Taper azz" og fortsetter å se på de kule, glade fiskene.

"Hvorfor ligger fisken der?" var det ingen som lurte på. Kanskje de ikke synes det er så farlig. Kanskje de glemte den med en gang. Kanskje de så på akvariet for å underholdes, og ikke for å synes synd på en fisk. Men det er ikke greit for det. Fisken fikk det ikke bedre av den grunn. Fisken var tydeligvis lei seg. Hvorfor? Vel. Den lå utenfor. Det er ikke akkurat sånn at de andre fiskene kom for å ta den med på leken. Ingen av de andre fiskene spurte den gule fisken hvordan det gikk med den. Ingen av de andre fiskene prøvde å trøste den gule fisken. De lekte bare. Syntes det var morsommere, sikkert. Men det er jo ikke rart.

Hvem har ansvaret for den gule fisken? Den gule fisken har det ikke bra. Kanskje det er den gule fisken sin skyld. Kanskje den gule fisken fokuserer for mye på det som er dumt. Kanskje den gule fisken egentlig burde komme seg ut av det. Kanskje ingen egentlig kan hjelpe den gule fisken uansett? Den ligger jo bare der, på steinen, alene. Vil ha oppmerksomheten bort. Men ingen vil jo gi den oppmerksomhet fra før? Er det derfor den ikke vil ha oppmerksomhet? Kanskje den ikke vil ha oppmerksomhet fordi den ikke vil bli tvunget til å be om oppmerksomhet? Så kanskje fisken vil ha oppmerksomhet, selv om den helst ligger for seg selv, med ryggen mot menneskene, vekk fra de glade fiskene, med ansiktet bort?

Etter hvert må fiskene få mat. Mennesket heller mat i akvariet, og alle fiskene tar litt og deler og er glad. Men ikke den gule. De glade fiskene tror ikke at den har lyst på mat, for den ligger jo bare der. Da har den vel ikke lyst på. Kanskje den ikke er sulten. Fisker blir sikkert ikke sultne når de bare ligger der.

Men jeg tror det er for sent nå. Jeg måtte uansett gå. Jeg tror ikke fisken tok noe mat. Den ligger nok der enda. Men jeg tror den har lyst på mat. Eller at den hadde lyst på mat. Jeg tror nemlig ikke fisken ligger der mere. Men den leker ikke med de andre fiskene heller. Den lå der bare og slappet av, men nå gjør den nok ikke det mer. Den sluttet å slappe av, tror jeg. Så kom det et menneske og tok den opp av vannet og skyldte den ned i do. Man kunne nok ikke se tårene i fiskens øyne før den kom opp av vannet. Men de andre fiskene leker fortsatt.

Utenfor Almenn Interesse

Jeg stjal tittelen fra en venn av meg fordi min egen kreativitet er på ferie i skrivende stund.

Men mest fordi jeg synes den er skikkelig kul.

Etter å ha kalt min Livejournal for en "blogg" i bortimot et år, er jeg endelig moden nok til å lage en ekte blogg. Jeg har altså endelig blitt internettvoksen.

Jeg har valgt tittelen Kult Ur fordi å kalle sin blogg for Kultur ville være kjedelig. Kult Ur blir dessuten en fancy, dyp og kryptisk tittel, som inneholder både en moderne og et gammeldags ord, og som til sammen blir KULTUR. Jeg overlater det til leseren å tolke tittelen inntill jeg klarer å argumentere særlig for den selv.

Ellers kan jeg nevne at Kult Ur også er navnet på en musikalsk duo under utvikling. For tiden holder vi på med et album som går under tittelen Åpent for Tolkning som fortsatt har utgivelsesstatusen TBA (to be announced).

Så nå er det bare å vente på kommende innlegg. Jeg kommer til å oppdatere bloggen sånn mest når jeg gidder.