Fancy Kjærlighetsessay

Jo, da, jeg er en gutt, og jeg er heterofil, enda velger jeg tema kjærlighet. Det er interessant. Noe som stadig fanger min fascinasjon er sosial oppførsel blant folk (enten jeg kjenner dem eller ikke) og kjærlighet er faktisk noe jeg tror betyr noe for alle, i det minste mange. Det ser også ut til at mange setter forskjellige krav og har forskjellige forventninger til kjæresten, og også til hvor lenge man egentlig har lyst til å være i et slikt forhold.

Jeg tror at hvor godt et kjæresteforhold er bygger på hvor villig begge parter er til å prøve, og hvor seriøse (et ord som så pent brukes alt for mye i dag) de er med det hele. Hva er det som bestemmer om to stykker passer sammen? Før trodde jeg ikke noe på at noen er ”skapt for hverandre,” noe jeg heller ikke gjør direkte, men på en mildere måte. Hvis to stykker har samme forventninger og krav til et kjæresteforhold, så kan jeg gå så langt som å si at det virker logisk at de da passer sammen. Ikke at jeg er noen samlivsekspert, men jeg tror ikke man vil være kjærester lenge om ikke begge partene er villig til å gi mye og kjempe for forholdet. Jeg tror ikke på at det finnes idealforhold der paret aldri møter på problemer og hvor alt går lett. Alle forhold går igjennom samme negative perioder, men jeg tror de gode forholdene skiller seg ut på èn ting – de lar ikke problemene styre forholdet. Om følelsene og lysten er gjensidig i forholdet, pluss at minst èn av partene virkelig prøver å ordne opp, så vil forholdet fungere. Hvis dette stadig skjer, at kun den samme parten kjemper for forholdet hver gang et problem oppstår kan riktignok dette bli et problem i seg selv, og i mine øyne kan det sa også virke som at de to egentlig ikke passer like godt sammen allikevel.

”Lykken er store middagsselskaper med mange venner, etter at jeg og den kokkelerende kjæresten min har laget mat hele dagen,” sier Bente Bryhn som i 2001 var 25 år og student i et lite intervju med bladet KK. Dette er et av synene jeg har sett at noen har på kjærlighet, og forholdet til kjæresten. Så man skal ikke nødvendigvis bare ha kjæreste, og man skal ikke nødvendigvis bare ha venner. For all del, jeg klandrer ingen for dette synet på ting. Det som får meg til å tenke av denne påstanden er det at jeg blir mer usikker på hva en kjæreste egentlig betyr for noen. Man vil vel kanskje ha en stor vennekrets, noe jeg forstår, men hvis man allikevel har venner å snakke med og ha gode stunder som vil bli husket senere, så vil man fortsatt ha en som er mer kjær enn de andre, en man kanskje kan ha helt spesielle ting med? Sånn sett kan jeg også undres over forskjellen på en kjæreste og en bestevenn. Det går riktignok ikke lang tid før jeg forstår at kjæresten for noen er som en bestevenn du kan gjøre spesielle ting med, som du kan kose med og kysse og det som er. Man gjør da ikke sånt med hvem som helst.

Igjen kommer jeg på at folk er forskjellige. Jeg har nemlig vært vitne til andre som slett ikke deler samme mening som Bente Bryhn når det gjelder kjæresteforhold. Noe som kan virke som en slags ting som bare finner sted hos gutter (noe jeg tviler sterkt på!) er at man ikke klarer å falle helt til ro i ett forhold særlig lenge. Å ”hoppe fra kjæreste til kjæreste” er nok også å foretrekke for noen. I mine øyne forsvinner da mye av det spesielle med å ha en kjæreste, og dermed merker jeg atter at min nysgjerrighet og fascinasjon tar over. Det kan være at noen ikke ser det å ha kjæreste som noe større enn å ha gode venner. Noen komplikasjoner som kan oppstå med en kjæreste kan man faktisk lett unngår i et venneforhold. Det som fortsatt er, er at man kanskje ikke vil kysse og kose med en hvilken som helst venn uten at det føles feil, men det kan man nettopp med en kjæreste. Kanskje er det nettopp disse to motstridende faktorene samtidig som stadig fører noen fra forhold til forhold?

Selve forholdet til kjærligheten selv er også et interessant og merkverdig tema å ta opp.
Hvorfor skremmer kjærligheten mange, samtidig som at man egentlig ønsker dens nærvær? Tilsynelatende er det noe som ikke helt stemmer med dette. Det virker ikke logisk, rett og slett, selv om man innerst inne forstår det. Egentlig synes jeg ikke det er så rart – jeg synes faktisk at det er ganske logisk. Når man virkelig ønsker og liker (kanskje til og med elsker) noe er det automatisk mye mer skremmende, siden konsekvensen blir for stor. Har man en favorittbamse som barn, så vil man jo nødig miste den. Dette er nok et ganske grunnleggende menneskelig instinkt, at noe som er viktig for en er noe man er redd for, siden konsekvensen av å gjøre noe feil rett og slett er for stor. Selvfølgelig tenker ikke alle sånn, men noen. Man hører jo stadig historier om gutter som ikke tørr å prøve seg på en jente som for han virker uoppnåelig og omvendt.

Igjen er det en annen side av saken. Siden kjærlighet kan være såpass viktig kan det virke motsatt vei som overnevnte – det kan da også hende at man ”hopper fra kjæreste til kjæreste.” Om forhold er så viktig for en at man rett og slett ikke klarer seg uten, og går rett inn i et annet hvis det første blir slutt, og at lysten tar overhånd for frykten. Det er tross alt historier om folk som går igjennom de mest ekstreme ting for det de er glad for.

Jeg vet ikke om jeg virkelig har forstått meg på dette med kjærlighet, selv om jeg prøver. Det er jo så interessant som det er. Men hva er det som gjør det så komplisert som det er? Jeg kan nok neppe gi det ultimate kjærlighetsrådet, og jeg kan kanskje heller aldri forstå meg helt på kjærligheten, men i det minste kan jeg forstå hvorfor tema blir komplisert og vite hva man alltid må ta hensyn til om man enten skal gå inn i en kjærlighetssituasjon eller dømme noen for valget de tok i et forhold – alle er forskjellige, og for alt vi vet er det like mange forskjellige syn på, meninger om og krav stilt til kjærlighet som det er folk som føler det.

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikkje kva det er ~