Prosjekt Kenya og Sånn (PKS)

Merk: Ikke glem denne teksten er fiktiv. Dette er en skoleoppgave.

Så ok.

Jeg tror ikke det finnes særlig tvil om at Kenya ikke er det aller beste landet å bo i. Det er nok ikke nødvendig for meg å fortelle om problemene vi møter på her og i andre fattigere land i sør – som sult, overbefolkning, tørke og sykdommer. Jeg er født her, jeg er veldig klar over forholdene og har lenge ønsket å bidra med noe. Derfor driver jeg en hjelpeorganisasjon. Hva er det vi gjør, vil du kanskje vite. La meg starte med å fortelle at vi gjør mer enn å legge penger i en bøtte.

Alle oss i Prosjekt Kenya og Sånn er født i Kenya. Dermed har vi funnet ut hva som faktisk kan trengs. Vi jobber altså ikke bare med å samle inn penger for skolene, vi passer nemlig også på at de blir bygget skikkelig opp. Og på toppen av det jobber vi for å få med frivillige arbeidere til å hjelpe oss. For dette skjer neppe over natta. Vi håper på å vokse mer og bli en større organisasjon, sånn at land i vesten slutter å sende oss «pengestøtte» som forsterker korrupsjonen. Det vil si at vi også vil ha kontroll over hvor pengene blir av.

Hvorfor kommer jeg med disse utsagnene i Norge? Nå kan dere lure. Det har seg nemlig sånn at jeg hører om all sympatien de mer «uheldige» landene får her i Norge. Hvor synd man synes på de fattige barna, der foran TV-skjermene med reklamen som gir dere dårlig samvittighet i de ti minuttene dere husker å ha det. Jeg må si jeg ser en stor kontrast fra barna jeg så som lette etter vann for å kjøle seg ned samtidig som de som best de kunne prøvde å holde seg i skyggen i Kenya til sjåføren min her i Norge som møtte meg på flyplassen med en kopp kaffe og en pølse mens han klagde på at han ikke rakk å spise frokost og beklaget rotet for så å likne på en lyspære og så «Åja! Også de fattige barna, da. De er det synd på.»

La meg meddele at jeg ikke bare skal kritisere Norske borgere. Det er ikke derfor jeg er her. Jeg vet at man ikke skal sette alle under samme lys, men jeg må si at jeg ikke er fornøyd med verken innstillingen eller u-hjelpen som møter meg her. Ingen kan tvinge noen til å bry seg, men når man våger å påstå at det er synd på noen hjelper det ingen at man er «klar over at alle ikke har det bra» hvis man ikke gjør noe med det. De av dere som virkelig bryr dere så mye at dere husker hva dere bryr dere om selv om det blir bygget et nytt kjøpesenter – noen trenger deres hjelp. La oss slutte å synes synd på og heller begynne å hjelpe til.