Fancy Fisk

I dag gikk jeg forbi et akvarium. Synet som møtte meg var et trist et. Når man går forbi et akvarium som blir fremstilt offentlig, så forventer man å se glade fisker som fritt svømmer rundt i akvariet. Fisker som svømmer rundt og er venner. Fisker som svømmer rundt og er friske og glade - sånn som fisker skal være. Fisker, som svømmer rundt omkring hverandre i håp om ikke å krasje (noe som skjer noen ganger, da de ikke alltid har like god kontroll over hvor de svømmer når de er for mange). Fisker - som svømmer rundt og er venner. Er dette blikket som møter deg når du ser et akvarium på et senter? Som regel. Men i dag var ikke det alt.

På en stein helt til venstre i akvariet lå det en gul fisk. Alene. De "kule" fiskene svømte rundt og var glad sånn som fisker gjør. Men ikke den gule. Den bare lå der, alene, pustet. Dens ansikt var vendt bort ifra vinduet - med halen mot oss mennesker som forventer å se de glade fiskene svømme. Den ville nok ikke at de skulle se den. Derfor lå den litt for seg selv, ansiktet bort. Kanskje for å få oppmerksomheten bort ifra seg. Det gjorde den også - folk så vekk fra den og på de glade fiskene. Folk vil da ikke se på emofisken. De ser bare på den. Tenker "haha, emo. Taper azz" og fortsetter å se på de kule, glade fiskene.

"Hvorfor ligger fisken der?" var det ingen som lurte på. Kanskje de ikke synes det er så farlig. Kanskje de glemte den med en gang. Kanskje de så på akvariet for å underholdes, og ikke for å synes synd på en fisk. Men det er ikke greit for det. Fisken fikk det ikke bedre av den grunn. Fisken var tydeligvis lei seg. Hvorfor? Vel. Den lå utenfor. Det er ikke akkurat sånn at de andre fiskene kom for å ta den med på leken. Ingen av de andre fiskene spurte den gule fisken hvordan det gikk med den. Ingen av de andre fiskene prøvde å trøste den gule fisken. De lekte bare. Syntes det var morsommere, sikkert. Men det er jo ikke rart.

Hvem har ansvaret for den gule fisken? Den gule fisken har det ikke bra. Kanskje det er den gule fisken sin skyld. Kanskje den gule fisken fokuserer for mye på det som er dumt. Kanskje den gule fisken egentlig burde komme seg ut av det. Kanskje ingen egentlig kan hjelpe den gule fisken uansett? Den ligger jo bare der, på steinen, alene. Vil ha oppmerksomheten bort. Men ingen vil jo gi den oppmerksomhet fra før? Er det derfor den ikke vil ha oppmerksomhet? Kanskje den ikke vil ha oppmerksomhet fordi den ikke vil bli tvunget til å be om oppmerksomhet? Så kanskje fisken vil ha oppmerksomhet, selv om den helst ligger for seg selv, med ryggen mot menneskene, vekk fra de glade fiskene, med ansiktet bort?

Etter hvert må fiskene få mat. Mennesket heller mat i akvariet, og alle fiskene tar litt og deler og er glad. Men ikke den gule. De glade fiskene tror ikke at den har lyst på mat, for den ligger jo bare der. Da har den vel ikke lyst på. Kanskje den ikke er sulten. Fisker blir sikkert ikke sultne når de bare ligger der.

Men jeg tror det er for sent nå. Jeg måtte uansett gå. Jeg tror ikke fisken tok noe mat. Den ligger nok der enda. Men jeg tror den har lyst på mat. Eller at den hadde lyst på mat. Jeg tror nemlig ikke fisken ligger der mere. Men den leker ikke med de andre fiskene heller. Den lå der bare og slappet av, men nå gjør den nok ikke det mer. Den sluttet å slappe av, tror jeg. Så kom det et menneske og tok den opp av vannet og skyldte den ned i do. Man kunne nok ikke se tårene i fiskens øyne før den kom opp av vannet. Men de andre fiskene leker fortsatt.