Persepolis

Enda en skoleoppgave, men den er skikkelig kul.

Som en ordinær gutt fra Norge er det en del kulturmessige saker jeg er så vant med at jeg rett og slett ikke tenker over det. Det var derfor en noe spesiell opplevelse å lese boka Persepolis, Marjane Satrapis selvbiografi og kritikerrost tegneseriebok.



Joda, Satrapi begynte å skrive boka i Paris rundt 1999/1998. Jeg vet selvfølgelig ikke om det var da hun begynte å skrive den, siden jeg ikke fant noen kilde som fortalte meg når hun begynte, men jeg rekner med at hun begynte da en gang siden boka ble publisert i 2000 (og jeg vil føle meg rimelig dum hvis selve boka faktisk inneholder situasjonen der hun begynner å skrive den, da det ville avsløre at jeg ikke har lest den ferdig). I starten av boka (ja, jeg har lest starten av boka) fortelles det om Iran og revolusjonen som tok sted i starten av 80-tallet. Det skulle nemlig skje en del da (det skjer ofte en del under en revolusjon) og hele verden har sikkert skjønt at nei, ting ville ikke bli det samme igjen. Og de siste par setningene jeg nettopp har skrevet står i fare for å være de mest klisjèrike jeg noen gang har hatt med i en seriøs tekst.


En liten titt for de som lurer på hvordan innholdet i boka er..

I Norge er det en viss standard. Det er en del vi (jeg snakker for meg selv og rekner med at andre er enig) tar for gitt og forventer. La oss (meg) sette ting i perspektiv. Burde gutter og jenter egentlig gå på samme skoler? Det er mye mobbing og sikkert masse dikskriminering rundt omkring på norske skoler. Kanskje problemet ville blitt mindre, eller kanskje forsvunnet om vi skilte gutter og jenter? Burde nordmenn kanskje begynne å gå rundt med vikinghjelmer? Alle vet at det er en god del innvandring i Norge, og mange er redd for at den norske kulturen skal forsvinne med globaliseringen. Å gå rundt i bunad ville kanskje vært et bedre alternativ enn vikinghjelmer, når jeg tenker meg om.

Jeg er så uenig som man blir i mitt forrige avsnitt. Derfor var det spennende å lese (starten av) Persepolis - Satrapi forteller nemlig om at jentene måtte begynne å bruke sjal, og at skolene ble splittet mellom gutter og jenter. Det som fanger interessen min er at Satrapi skildrer dette på en veldig realistisk måte, nettopp fordi det faktisk er hennes eget liv hun snakker om. I starten nektet de nemlig å bruke sjal og klager på hvor varmt det er. Da jeg verken har vært eller bodd i Iran
eller vært en Iransk jente i Iran så har tanken på at jenter faktisk kanskje ikke liker å gå med sjal en helt ny og rar tanke for meg, og min trangsynte hjerne som er vant til å bare tenke på stereotypier blir svimmel. Satrapi skildrer også demonstrasjoner mot bruk av sjal, og nevnte trangsynte hjerne får atter nye grenser sprengt og blir litt mindre trangsynt. Og da kan man tenkte seg at verden blir et litt bedre sted, takket være Satrapis inspirerende selvbiografi. Starten av den i hvert fall.

Boka ble gitt ut på originalspråket (fransk) i Frankrike i året 2000. Den ble publisert i fire deler. I U.S.A ble den senere gitt ut i to deler, og kritikere roste den opp i skyene. Den ble til etter hvert også gitt ut i Norge, i èn og samme bok. Det ble laget en film av den som ble vist for første gang i 2007, og ble nominert til en Academy Award i 2008. Bare for å nevne det.

Jeg farer med ærlighet når jeg sier at Persepolis er en bra og inspirerende bok. Joda, jeg har bare lest starten, men jeg har klart å skrive et helt blogginnlegg bare om det. Med det som et ess i ermet kan jeg sette meg selv i et mer uskyldig lys; siden jeg har skrevet så mye av så lite tørr jeg nesten ikke lese resten, i frykt for at min trangsynte hjerne for i seg for mye og jeg besvimer. Uansett kan boka anbefales både for de som er glad i gode bøker, og de som er glad i gode tegneserier - Persepolis er som det beste fra to verdner.

Og starten på boka er tross alt bare begynnelsen.