torsdag 19. februar 2009

Fantastisk (fancy) Litteratur

Helt siden opplysningstiden som ifølge bøkene startet i 1690, har forfattere hatt friheten til å skrive det de selv vil. Helt siden da har folk hensynsløst utnyttet konklusjonene vi med skrivekløe hoster opp og kalt det litteratur. Det skal nevnes at folk slett ikke liker alt – hva definerer vi egentlig som ”fantastisk litteratur?” Og hvorfor liker vi egentlig litteraturen så godt i utgangspunktet?

Tilsynelatende finnes det forfattere som er flinke og forfattere som ikke er flinke. Da jeg først ofret min problemstilling en tanke virket det ganske rart – å tenke at noen er flinke til å skrive en historie om hva som helst, mens noen ikke er så flinke til å finne på hva som helst? Etter hvert kommer jeg på at jeg faktisk har skrevet en del ting selv, og at det slett ikke er hva som helst en skriver. Men hva er det som gjør en forfatter flink? For å komme frem til et slags svar kan man sammenlikne en dårlig forfatter med en som ifølge mange er god. Dessverre vet jeg i skrivende stund ikke om noen dårlig forfatter (jeg har visst aldri lest noen dårlige bøker,) så jeg velger å bruke en gjennomsnittlig skoleelev som eksempel. Hva ser man ofte at elever gjør når de skriver en stil eller en historie? Selv har jeg sett at de ofte vil skrive noe som er så spennende som mulig. Etter min mening og erfaring fører ofte dette til at man skriver noe som absolutt har potensiale til å bli spennende, men som dessverre ikke gir mye mening fordi man ville gjøre det spennende og ikke tenkte på at det skulle være meningsfullt. På barne- og ungdomsskolen ble jeg selv veldig glad når jeg fikk i oppgave å skrive historier. Aldri ble de noe bra, for jeg lot alltid fantasien min løpe og skrev noe jeg likte å lese og høre om, og skjønte ikke hvorfor populære filmer og bøker gjerne ikke inneholder spenning hele veien.

Poenget mitt er at en dårlig forfatter kanskje ikke skriver på riktig måte. Èn feil man da kan gjøre er samme feilen jeg og andre gjorde som barn. Skrev en historie om blod og gørr eller romantiske hendelser uten at noe av det som skjedde hadde noen sammenheng eller mening, og heller ikke på en måte som gjorde at man følte seg knyttet til hovedpersonene på noen måte. Stephen King har skrevet mange bøker, og de aller fleste bøkene hans har endt opp som bestselgere. Ethvert sinn vil da forstå at Stephen King gjøre noe riktig, og derfor velger jeg å plukke hans skrivestil fra hverandre for å nærme meg svaret for hva en god forfatter er. For det første, så sparer han ikke på detaljene. Jeg tror neppe han har skrevet noen bøker på stort mindre enn 600 sider, og i hans bøker kan han trekke ut det at noen setter en kopp med kaffe ned på bordet til to-tre sider. Dette høres kanskje kjedelig ut, men det er ikke tilfellet – når man leser en bok av Stephen King hender det at man er usikker på om man leser eller om boka faktisk er virkelig. For det andre, så unngår han klisjeer. Dette kan ha noe med å gjøre at det jeg har lest av han er fra 80-tallet, og det var sannsynligvis færre klisjeer å krasje med da. Ved å unngå klisjeer blir også boka mer virkelighetstro, og det blir som å lese noen man aldri har lest før. Noe som nemlig kan gjøre en forfatter dårlig kan være det å skrive noe som allerede har blitt skrevet, noe som gjør at folk mister interessen. Hvem vil vel lese noe man har lest før?

Hva er det dessuten som egentlig får oss til å like litteratur? Før opplysningstiden var det ikke fri skriving på samme måte som i dag, men folk skrev bøker på oppdrag fra de makthavende, gjerne kirken. Dermed ble det meste som ble skrevet gjerne plassert under propaganda og hjernevasking (for å sette det litt på spissen, kanskje.) Rundt 1690 derimot, ved opplysningstidens opphav (som nevnt) ble borgerskapet mer sett og mer viktig, siden flere klarte å løsrive seg fra kirken og de makthavende. Det ble da opprettet salonger der folk møttes og snakket om litteratur og leste for hverandre, og forfattere hadde nå frihet til å skrive det de selv hadde lyst til å skrive. Den første litteraturhistoriske perioden – klassisismen – var nå i full blomst. Det var da mest kvinner som interesserte seg for litteratur, noe som bringer meg til en teori for hvorfor mange liker litteratur. Kvinnenes stilling på den tiden var ikke noe Ottar ville ropt hurra for – kvinnene var undertrykt og holdt seg mest til de oppgavene de som regel hadde. For kvinnene ble kanskje litteraturen et møte med en annen verden, en verden de likte bedre. Da kvinnen kanskje sjeldent følte seg spesielt fri på grunn av oppgavene hun hadde, så var litteraturen kanskje en viss løsrivningsmetode fra ting hun måtte gjøre ellers, og hun hadde nå en hobby som ikke innebar noe særlig med arbeid og som var mer drømmende og avslappende.

Så hva er egentlig fantastisk litteratur? Om man legger sammen de to tingene jeg på en måte har kommet fram til kan man nærme seg en konklusjon som jeg tror er ganske nær sannheten. En god forfatter klarer nok å gjøre det han eller hun skriver til noe virkelighetstro, og holder seg realistisk i den forstand at de ikke bare skriver ting som er spennende hele tiden, men tar seg tid til å formidle detaljer og vanligheter. En leser har ofte lyst til å lese fordi han eller hun opplever litteratur som noe avslappende og drømmende, og gjerne noe som ikke er det livet man lever. Summer disse, og man har en viss konklusjon. Grunnen til at mange liker det når forfattere er flinke (etter definisjonen jeg har dannet meg her) er kanskje at man da har lettere for å drømme seg bort og leve seg inn i bokas verden. På den måten blir det en ny opplevelse, nesten et liv å leve ved siden av sitt eget. Selv tar jeg meg ofte i å drømme meg bort i en bok og se meg varsomt etter Pennywise the Clown fra Stephen Kings bok It om jeg har lest den på toget på veien hjem. Det er i grunnen ganske skummelt.

8 kommentarer:

  1. (Y)


    Jeg har sett filmen It. Det er det skumleste jeg noengang har sett.
    Klovner er det skumleste jeg veit O__O

    SvarSlett
  2. Filmen var egentlig litt kjedelig, synes jeg. Hvis du synes DEN var skummel, så burde du ikke lese boka o_O

    Jeg elsker den boka <3

    SvarSlett
  3. Men klovner ser så skumle ut. Om jeg leser boka skal jeg lage et bilde av en søt liten klovn i hodet mitt. Eller kanskje heller en agurk. Det er tryggere.

    SvarSlett
  4. Da ødelegger du jo boka :(

    SvarSlett
  5. Deal with it: klovner er skumle.

    Jeg digger Stephen King. men verken lest eller sett It.

    Og digger bloggen din(nok en gang nevnt, japp)

    SvarSlett
  6. Har du noen sinne lest noe av Stephen King, da?

    SvarSlett