Litt Informasjon om Opplysningstiden!

Skrevet av meg og min klassekamerat Manbir

Etter 1690 ble religion plassert under Holbergs «not»-kategori og ble straks mindre populært i samfunnene. Dette førte til at adelen og kirken fikk en svakere stilling enn før. Folk begynte altså å interessere seg mer for litteratur siden borgerskapet nå var løsrevet fra kirken og hadde råd til å interessere seg for dette (de hadde råd til både bøker og kebab). Før dette var det vanlig at dikterne gjerne skrev på oppdrag fra de makthavende, mens de nå kunne skrive mer fritt og for det større publikum. De første tekstene eller tidsskriftene ble gjort om til skuespill for et bredere sammensatt publikum – budskap ble nå formidlet til mange. Middelklassen (eller borgerskapet) hadde nå tid til å lese, dermed var det et publikum for romaner. Det var en form for litteratur som kunne leses i enorm ekstase og og som tok opp evner fra privatlivet. Særlig kvinnene ble visstnok interessert i denne sjangeren, kanskje på grunn av kvinnenes stilling i samfunnet (de kunne nå lese bøker og drømme seg bort, i steden for å bare gjøre typisk kvinnearbeid og tenke på Christian Valen.) Denne utviklingen tok selvfølgelig tid, og nådde ikke Norge før sent på 1800-tallet. 1700-tallet falt sammen med det som i filosofihistorien kalles «opplysningstiden». Jean Pierre Houel malte et av bildene i norskboka. Opplysningsfilosofien var en avgjørende forutsetning for den franske revolusjonen i 1789.

Jeg poster dette fordi jeg ikke har noen spesielt gode idèer. Jeg har ferdigskrevne verker i hodet mitt som jeg ikke har giddet å skrive ned enda.
Men noe så interessant som opplysningstiden da, dere!

Fantastisk (fancy) Litteratur

Helt siden opplysningstiden som ifølge bøkene startet i 1690, har forfattere hatt friheten til å skrive det de selv vil. Helt siden da har folk hensynsløst utnyttet konklusjonene vi med skrivekløe hoster opp og kalt det litteratur. Det skal nevnes at folk slett ikke liker alt – hva definerer vi egentlig som ”fantastisk litteratur?” Og hvorfor liker vi egentlig litteraturen så godt i utgangspunktet?

Tilsynelatende finnes det forfattere som er flinke og forfattere som ikke er flinke. Da jeg først ofret min problemstilling en tanke virket det ganske rart – å tenke at noen er flinke til å skrive en historie om hva som helst, mens noen ikke er så flinke til å finne på hva som helst? Etter hvert kommer jeg på at jeg faktisk har skrevet en del ting selv, og at det slett ikke er hva som helst en skriver. Men hva er det som gjør en forfatter flink? For å komme frem til et slags svar kan man sammenlikne en dårlig forfatter med en som ifølge mange er god. Dessverre vet jeg i skrivende stund ikke om noen dårlig forfatter (jeg har visst aldri lest noen dårlige bøker,) så jeg velger å bruke en gjennomsnittlig skoleelev som eksempel. Hva ser man ofte at elever gjør når de skriver en stil eller en historie? Selv har jeg sett at de ofte vil skrive noe som er så spennende som mulig. Etter min mening og erfaring fører ofte dette til at man skriver noe som absolutt har potensiale til å bli spennende, men som dessverre ikke gir mye mening fordi man ville gjøre det spennende og ikke tenkte på at det skulle være meningsfullt. På barne- og ungdomsskolen ble jeg selv veldig glad når jeg fikk i oppgave å skrive historier. Aldri ble de noe bra, for jeg lot alltid fantasien min løpe og skrev noe jeg likte å lese og høre om, og skjønte ikke hvorfor populære filmer og bøker gjerne ikke inneholder spenning hele veien.

Poenget mitt er at en dårlig forfatter kanskje ikke skriver på riktig måte. Èn feil man da kan gjøre er samme feilen jeg og andre gjorde som barn. Skrev en historie om blod og gørr eller romantiske hendelser uten at noe av det som skjedde hadde noen sammenheng eller mening, og heller ikke på en måte som gjorde at man følte seg knyttet til hovedpersonene på noen måte. Stephen King har skrevet mange bøker, og de aller fleste bøkene hans har endt opp som bestselgere. Ethvert sinn vil da forstå at Stephen King gjøre noe riktig, og derfor velger jeg å plukke hans skrivestil fra hverandre for å nærme meg svaret for hva en god forfatter er. For det første, så sparer han ikke på detaljene. Jeg tror neppe han har skrevet noen bøker på stort mindre enn 600 sider, og i hans bøker kan han trekke ut det at noen setter en kopp med kaffe ned på bordet til to-tre sider. Dette høres kanskje kjedelig ut, men det er ikke tilfellet – når man leser en bok av Stephen King hender det at man er usikker på om man leser eller om boka faktisk er virkelig. For det andre, så unngår han klisjeer. Dette kan ha noe med å gjøre at det jeg har lest av han er fra 80-tallet, og det var sannsynligvis færre klisjeer å krasje med da. Ved å unngå klisjeer blir også boka mer virkelighetstro, og det blir som å lese noen man aldri har lest før. Noe som nemlig kan gjøre en forfatter dårlig kan være det å skrive noe som allerede har blitt skrevet, noe som gjør at folk mister interessen. Hvem vil vel lese noe man har lest før?

Hva er det dessuten som egentlig får oss til å like litteratur? Før opplysningstiden var det ikke fri skriving på samme måte som i dag, men folk skrev bøker på oppdrag fra de makthavende, gjerne kirken. Dermed ble det meste som ble skrevet gjerne plassert under propaganda og hjernevasking (for å sette det litt på spissen, kanskje.) Rundt 1690 derimot, ved opplysningstidens opphav (som nevnt) ble borgerskapet mer sett og mer viktig, siden flere klarte å løsrive seg fra kirken og de makthavende. Det ble da opprettet salonger der folk møttes og snakket om litteratur og leste for hverandre, og forfattere hadde nå frihet til å skrive det de selv hadde lyst til å skrive. Den første litteraturhistoriske perioden – klassisismen – var nå i full blomst. Det var da mest kvinner som interesserte seg for litteratur, noe som bringer meg til en teori for hvorfor mange liker litteratur. Kvinnenes stilling på den tiden var ikke noe Ottar ville ropt hurra for – kvinnene var undertrykt og holdt seg mest til de oppgavene de som regel hadde. For kvinnene ble kanskje litteraturen et møte med en annen verden, en verden de likte bedre. Da kvinnen kanskje sjeldent følte seg spesielt fri på grunn av oppgavene hun hadde, så var litteraturen kanskje en viss løsrivningsmetode fra ting hun måtte gjøre ellers, og hun hadde nå en hobby som ikke innebar noe særlig med arbeid og som var mer drømmende og avslappende.

Så hva er egentlig fantastisk litteratur? Om man legger sammen de to tingene jeg på en måte har kommet fram til kan man nærme seg en konklusjon som jeg tror er ganske nær sannheten. En god forfatter klarer nok å gjøre det han eller hun skriver til noe virkelighetstro, og holder seg realistisk i den forstand at de ikke bare skriver ting som er spennende hele tiden, men tar seg tid til å formidle detaljer og vanligheter. En leser har ofte lyst til å lese fordi han eller hun opplever litteratur som noe avslappende og drømmende, og gjerne noe som ikke er det livet man lever. Summer disse, og man har en viss konklusjon. Grunnen til at mange liker det når forfattere er flinke (etter definisjonen jeg har dannet meg her) er kanskje at man da har lettere for å drømme seg bort og leve seg inn i bokas verden. På den måten blir det en ny opplevelse, nesten et liv å leve ved siden av sitt eget. Selv tar jeg meg ofte i å drømme meg bort i en bok og se meg varsomt etter Pennywise the Clown fra Stephen Kings bok It om jeg har lest den på toget på veien hjem. Det er i grunnen ganske skummelt.

Persepolis

Enda en skoleoppgave, men den er skikkelig kul.

Som en ordinær gutt fra Norge er det en del kulturmessige saker jeg er så vant med at jeg rett og slett ikke tenker over det. Det var derfor en noe spesiell opplevelse å lese boka Persepolis, Marjane Satrapis selvbiografi og kritikerrost tegneseriebok.



Joda, Satrapi begynte å skrive boka i Paris rundt 1999/1998. Jeg vet selvfølgelig ikke om det var da hun begynte å skrive den, siden jeg ikke fant noen kilde som fortalte meg når hun begynte, men jeg rekner med at hun begynte da en gang siden boka ble publisert i 2000 (og jeg vil føle meg rimelig dum hvis selve boka faktisk inneholder situasjonen der hun begynner å skrive den, da det ville avsløre at jeg ikke har lest den ferdig). I starten av boka (ja, jeg har lest starten av boka) fortelles det om Iran og revolusjonen som tok sted i starten av 80-tallet. Det skulle nemlig skje en del da (det skjer ofte en del under en revolusjon) og hele verden har sikkert skjønt at nei, ting ville ikke bli det samme igjen. Og de siste par setningene jeg nettopp har skrevet står i fare for å være de mest klisjèrike jeg noen gang har hatt med i en seriøs tekst.


En liten titt for de som lurer på hvordan innholdet i boka er..

I Norge er det en viss standard. Det er en del vi (jeg snakker for meg selv og rekner med at andre er enig) tar for gitt og forventer. La oss (meg) sette ting i perspektiv. Burde gutter og jenter egentlig gå på samme skoler? Det er mye mobbing og sikkert masse dikskriminering rundt omkring på norske skoler. Kanskje problemet ville blitt mindre, eller kanskje forsvunnet om vi skilte gutter og jenter? Burde nordmenn kanskje begynne å gå rundt med vikinghjelmer? Alle vet at det er en god del innvandring i Norge, og mange er redd for at den norske kulturen skal forsvinne med globaliseringen. Å gå rundt i bunad ville kanskje vært et bedre alternativ enn vikinghjelmer, når jeg tenker meg om.

Jeg er så uenig som man blir i mitt forrige avsnitt. Derfor var det spennende å lese (starten av) Persepolis - Satrapi forteller nemlig om at jentene måtte begynne å bruke sjal, og at skolene ble splittet mellom gutter og jenter. Det som fanger interessen min er at Satrapi skildrer dette på en veldig realistisk måte, nettopp fordi det faktisk er hennes eget liv hun snakker om. I starten nektet de nemlig å bruke sjal og klager på hvor varmt det er. Da jeg verken har vært eller bodd i Iran
eller vært en Iransk jente i Iran så har tanken på at jenter faktisk kanskje ikke liker å gå med sjal en helt ny og rar tanke for meg, og min trangsynte hjerne som er vant til å bare tenke på stereotypier blir svimmel. Satrapi skildrer også demonstrasjoner mot bruk av sjal, og nevnte trangsynte hjerne får atter nye grenser sprengt og blir litt mindre trangsynt. Og da kan man tenkte seg at verden blir et litt bedre sted, takket være Satrapis inspirerende selvbiografi. Starten av den i hvert fall.

Boka ble gitt ut på originalspråket (fransk) i Frankrike i året 2000. Den ble publisert i fire deler. I U.S.A ble den senere gitt ut i to deler, og kritikere roste den opp i skyene. Den ble til etter hvert også gitt ut i Norge, i èn og samme bok. Det ble laget en film av den som ble vist for første gang i 2007, og ble nominert til en Academy Award i 2008. Bare for å nevne det.

Jeg farer med ærlighet når jeg sier at Persepolis er en bra og inspirerende bok. Joda, jeg har bare lest starten, men jeg har klart å skrive et helt blogginnlegg bare om det. Med det som et ess i ermet kan jeg sette meg selv i et mer uskyldig lys; siden jeg har skrevet så mye av så lite tørr jeg nesten ikke lese resten, i frykt for at min trangsynte hjerne for i seg for mye og jeg besvimer. Uansett kan boka anbefales både for de som er glad i gode bøker, og de som er glad i gode tegneserier - Persepolis er som det beste fra to verdner.

Og starten på boka er tross alt bare begynnelsen.