Fancy essay om mennesket i moderne tid

Mennesket har ifølge Peter Englund og Erling Fossen gått igjennom en stor utvikling etter hvert som historien har vart. Mens Peter Englund mener at vi har utviklet følelser og behov etter hvert som tiden har gått og samfunnet har blitt mer moderne, mener Erling Fossen at vi bruker for mye tid på å være opptatt av fortiden og for lite tid på å utvikle samfunnet som det i dag er. Er mennesket noe annerledes i dag enn hva det før har vært? Foregår det en samfunnsutvikling som er så rask at vi rett og slett ikke takler den? Har mennesket egentlig forandret seg fra det vi en gang var? Er dessuten denne forandring over?

Først kan vi ta for oss Peter Englunds teorier om at mennesket har gått igjennom en viss utvikling med tiden med tanke på følelser. Det kan virke som han skriver om følelsenes historie; «De trer frem og får betydning under visse epoker, da blir de en viktig del av tidens mentale horisont og gjenspeiler hva det er som berører og opptar menneskene.» Og dermed kan det vise seg at følelsene ikke bare har utviklet seg med tiden, men at de antakelig vil utvikle seg etter hvert som samfunnet forandrer seg. Altså er ikke dette bare en tanke om hva som har skjedd, men også et hypotetisk frampek. Det kan tenkes at dette kanskje er det moderne menneskets svakhet. Om nye følelser blir aktuelle med utviklingen, betyr det da at utviklingen skjer for fort? Det kan nemlig være at våre følelser og vår tankegang utvikles i form av en angst som blir felles etter hvor uvant og kanskje uoversiktlig, fremmed og skummelt samfunnet blir seende ut. Igjen kan også dette bli roten av problemet Erling Fossen skriver om i artikkelen «Historikere og andre nekrofile.» Her skriver han om historikeren (som han kaller nekrofil) og at det blir satt for mye fokus på det som allerede har skjedd. Og det problemet kan nettopp være et resultat av en utvikling som skjer for raskt – det store, nye og rare samfunnet kan være så overveldene at vi heller leter tilbake til det vi en gang kjente for å få inspirasjon derfra. I tillegg kan det ha en negativ effekt på urtanker og urbefolkninger. Ideelt sett skal vi tross alt helst ha lært mye av fortiden (for eksempel filosofers tanker og feil som er gjort i f.eks. V.K II). Riktignok er det ikke helt ideelt om ting er så skremmende at vi faktisk bruker for mye energi på å lete etter inspirasjonen fra fortiden.

Urbefolkningen kan være den raske utviklingens største offer. Stoikerne var de første som begynte å praktisere filosofien om en naturrett. Deres tanker inspirerte revolusjonistene i den franske revolusjon, der den første menneskerettighetserklæringen ble skrevet. Og igjen var det dette som inspirerte de allierte etter andre verdenskrig til å stifte FN og skrive den offisielle menneskerettighetserklæringen som gjelder i dag. Og det dette er jeg interessert i å ta for meg de da nye tankene om demokrati som gjeldende ideologi i styreform. Da industrialiseringen og imperialismen begynte å spre seg i Europa og datidens USA mot slutten av 1800-tallet, ble det tatt for gitt at industrisamfunn var det som gjaldt. I og med at utviklingen skjedde raskere og raskere ble den også raskt spredt over veldig store deler av verden (ikke minst fordi stormakter hadde kolonier i flere verdensdeler). Dermed ble utviklingen av dagens globalisering og industrisamfunn satt i gang. Og det er dette vi bærer med oss i dag. De aller fleste er enige om at globaliseringen fortsatt er i full gang, og dette er vanskelig å gjennomføre uten at flere og flere land blir industrialisert. Dermed er det ikke stor plass for urbefolkninger i verden i dag. Vi har lett for å spre våre tanker om demokrati og rettferdighet i dag fordi vi mener at det er «mest rettferdig.» Allikevel er vi glade i å mene at alle bør ha en rett til å beholde sin kultur og nasjonale følelse. Dette er to ting som kan ha vanskelig for å skje hånd i hånd. Hvordan kan vi spre vår tolkning av rettferdighet videre i verden og samtidig dyrke enhver kultur? Er det rettferdig å modernisere hele verden og la urfolk leve i reservater? På sett og vis blir det vanskelig å si at det er en stor forskjell på dette og koloniseringen som foregikk i imperialismen. Noe vi ser tilbake på med avsky. Og dette er et eksempel på at samfunnets utvikling skjer raskere enn vi kan takle – utviklingen bør strengt tatt ikke gå videre uten at vi har en løsning på eventuelle problemer som fort kan oppstå.

Om vi skal ta for oss nåtidens mentalitet når det gjelder urbanisme og fremmedfølelse, så er det lett å sammenligne dagens tanker med arbeiderklassene under industrialiseringen og tiden etter eneveldet. Argumenter som snakker for at vi faktisk er flinke når det kommer til det å sørge for at man skal bli anerkjent for sitt arbeid og sin mening, så skal det nevnes at moderniserte land i dag stort sett følger ideologier som grunner i demokrati. Demokrati innebærer at alle skal ha stemmerett og mulighet til å ha en bred valgfrihet. Dermed skal en og enhver bli hørt og få frem sin mening. I Norge og andre land har vi også veier til politisk innflytelse, for eksempel media, lobbyvirksomhet, organisasjoner og aksjonsfrihet. Dermed har vi muligheten til å komme igjennom med tanker og meninger vi har, som det kanskje blir satt for lite fokus på i politikken og liknende. Riktignok virker ikke dette tilstrekkelig i praksis. Fremmedfølelse er fortsatt noe som tilsynelatende preger folket. Forbrukere tar det kanskje for gitt at de kan kjøpe og bruke varene som de vanligvis konsumerer og drar fordel av, og selve opphavsretten blir til stadighet brutt i dagens vaner når det gjelder ulovlig nedlastning av piratkopiert materiale. Slike problemer var det nok vanskeligere å finne da samle- og sankesamfunn fortsatt en gang var den gjeldende levemåten. Da man levde på den måten som vi i dag kaller primitiv. Det var nemlig vanlig å kun skaffe mat og nødvendigheter til seg selv og sin egen familie, og slikt skjedde aldri i fellesskap. Dermed var det ingen grunn til å føle seg fremmedgjort av et større samfunn. Med industrialiseringen og masseproduksjonen ble det derimot en selvfølge at noen produserte varer og tjenester til et helt samfunn, og ikke lenger bare til seg selv og sine. Det er først da arbeidere ikke fikk noen stor anerkjennelse for jobben de gjorde, men heller de som eide og styrte selve fabrikkene. Og igjen startet mennesket med en følelse av at de manglet nettopp anerkjennelse. Og dermed ble arbeidere fremmedgjort. Plutselig står vi igjen med et samfunn som utvikler seg på slike idealer. Og nå er vi plutselig i en posisjon der ikke en gang familie er hva som kommer først, men heller karrieren. Og hvorfor skulle vi søke en stor og innholdsrik karriere om vi ikke var redde denne fremmedfølelsen?

Fremmedfølelsen kan ikke eksistere uten et grunnleggende behov for fellesskap. «Det er i ensomheten det moderne mennesket for første gang møter seg selv,» skriver Peter Englund i sin artikkel om ensomhetens historie. Og det er nettopp ensomheten som tilsynelatende er den store forskjellen på det moderne mennesket og det primitive mennesket. Det primitive hadde ikke noe ønske om fellesskap, for det var allerede vanlig å samle sammen mat og nødvendigheter til familien hjemme. Det moderne mennesket konsentrerer seg ofte så mye om individualistiske ønske, mål og tanker at fellesskapet forblir et ønske og noe å strekke seg etter, og ikke lenger en selvfølge. I dag blir det satt mye fokus på at de som har en kjæreste og en familie faktisk blir sett på som heldige. Men er egentlig behovet for fellesskap noe vi har utviklet, eller er det rett og slett noe vi på grunn av dagens levemåter har begynt å savne? Før man fikk eiendomsrett og produserte ting i fellesskap, så var familien der alltid, uansett. Det var også såpass mye fokus på familie at ekteskap ble arrangert. Dermed kan det være at det er manglende familiefokus som er kjernen i selve utviklingen. Riktignok skal det nevnes at fellesskap ikke bare gjelder tanker om familie. Det er også tanke om hele samfunnet og måten det er bygd opp på. Vi er tross alt veldig avhengig av de andre deltakerne i samfunnet vårt for å i det hele tatt kunne ha mat på bordet. Og sånn var det ikke før. Dermed peker vi mot at det er skjedd en utvikling allikevel. Det kommer kanskje an på hva man definerer som fellesskap. Man kan uansett slå fast ved at en forandring har skjedd, selv om det er vanskelig å vite at det bare er snakk om glemte verdier eller utvikling som skjer for fort. Selve globaliseringen beviser riktignok at en utvikling skjer og er underveis, men er det denne utviklingen som har skyld i menneskets stakkarslige posisjon i det moderne samfunn?

I bunn og grunn kan vi som nevnt slå fast ved at en utvikling er i gang. Når vi ser tilbake på tiden der demokratiet og fellesskapet først begynte å utvikle seg og sammenlikner dette med dagens verdier, så kan det virke som at denne utviklingen ikke nødvendigvis noen sinne vil ta slutt. Er det viktig å konsentrere seg om fortiden for ikke å glemme viktige verdier, eller bør vi konsentrere oss mer om tiden som er i vente for å kunne tilpasse oss? «Brenn historiebøkene og gi oss en åpen fremtid,» skriver Erling Fossen i artikkelen som tidligere er henvist til. Kanskje har han et poeng i dette. Når vi kan slå fast ved at mennesket er under utvikling parallelt med samfunnet, skal man ikke se bort ifra at det er lurt å tenke fremover for å kunne tilpasse seg endringer som måtte komme.

Fancy Ibsen-kåseri

Et Hundre og Tre År

Det er noe jeg alltid kommer til å tenke på hver gang vi på skolen går i gang med å diskutere Ibsen og hans syn på religion. Jeg tenker også utenfor skolen, der man gjerne babler om Ibsen hver gang man får sjansen – i tillegg til dette har vi altså også beholdt huset hans i Oslo og rekonstruert teppet hans, og sitert han på bakken oppover Karl Johan. I og med at Ibsen ikke var religionens store tilhenger, så finner jeg alt dette ganske ironisk. Ibsen har nemlig nærmest blitt norske skoler og kunstneres helt egne lille religion. Hadde Ibsen kunnet se hvordan han ble sett i det norske samfunn i dag, så tror jeg at han hadde lagt hånden mot sin panne og kommet med ikke annet enn et lite
«...huff.»

Ibsens skuespill blir i norskundervisningen på den videregående skolen nærmest behandlet som en bibel. Det interessante er at bibelen og «Ibsen-religionen» blir bygd opp på samme måte – bibelen består av flere bøker som i bunn og grunn snakker for den kristne tro, mens alle skuespillene til Ibsen fremhever Ibsens syn på samfunnet. Til slutt smelter alt sammen til en og samme konklusjon. «Vær kristen!» eller «Vær som Ibsen!». Selv Ibsen kan kanskje fortelle oss at religion er til for at vi skal kunne føle oss trygge med svar på spørsmål vi ikke kan svare på selv. Satt veldig på spissen, vel å merke. For å tenke litt videre og fokusere på de som står ansvarlige for å skrive pensum til norsken i videregående skoler. Det er nok ikke en enkel jobb. Se for deg dem når de plutselig går tom for ideer. Det blir altså stille i rommet. Det er da de drar frem sin nødplan; de pøser på med litt mer Ibsen.

Jeg er stort sett veldig opptatt av å ikke generalisere. Til en hver pris. Generalisering er ikke pent. Riktignok har jeg problemer med å argumentere mot at norsklærere elsker Ibsen. Om ikke alle, så tipper jeg at norsklærere som ikke er så interessert i Ibsen gjerne søker jobb på en barneskole. Typiske Ibsen-elskere kan derimot finne veien til ungdomsskoler og spesielt videregående skoler, der de får mer ut av å spre det evige Ibsen-budskapet. Det kan riktignok diskuteres hvor godt dette budskapet blir spredt. Om ungdom generelt interesserer seg spesielt for Ibsen kan virkelig diskuteres. Lærere som holder Ibsen-prekener til stadighet kan være omtrent like spennende som Jehovas vitner som ringer på min dør klokka ti på en søndag morgen. Det er litt koselig og søtt at de bare ønsker å redde meg fra en trussel jeg riktignok ikke ser, men det betyr ikke at det er noe mindre kjedelig av den grunn. Og jeg er fortsatt ikke blant Jehovas vitner.

La oss også ta for oss Ibsens budskap om samfunnet. Er det faktisk like tidløst som vi helst vil ha det til? Ibsen kan sakene sine, det tror jeg de fleste kan være enige om, men det man lærer om Ibsen går et stykke utover «Ibsen kunne sakene sine, altså.» Det han gjorde var at ja, han formidlet et budskap som var relevant for de han skrev til. Altså var det samtidsrelevant. De som så hans stykker fikk noe å tenke på etterpå, for det var jo helt fantastisk hvordan de klarte å identifisere seg med alle karakterene og situasjonene. For en gjennomsnittlig moderne ungdom er det riktignok hakket verre å sette seg inn i Ibsens skuespill og identifisere seg med karakterene. Hvorfor? Han beskriver et helt annet samfunn. Tidløst? Det må da være forsvarlig og rettferdig å håpe at mennesket skal ha lært noe som helst etter de hundre årene vi har klart oss uten Ibsen. Nei, man kan tenke seg at ungdommen raskt går lei av Ibsen. For ungdommen er Ibsen overalt, som en klengende pest som eksisterer så lenge det er bøker eller lærere til stede. Det kan til tider friste med tanken på å «dra en liten Peer Gynt.»

Angående Ibsen-året. Joda, noen bestemte seg for at 2006 skulle være det offisielle Ibsen-året siden det da var hundre år siden Ibsen døde. Personlig synes jeg selv det er en noe makaber feiring, men det skulle altså allikevel feires. Hundre år siden Ibsen hadde vært syk i lang tid og endelig døde en trolig smertefull og tung død. Hurra? Uansett, i utgangspunktet er jeg usikker på hva vi ville feire selv sett bort fra hans død. Feirer vi at vi ikke har vært kreative nok til å skrive like bra som Ibsen i hundre år? Feirer vi at vi ikke er kreative nok til å utvikle vår smak og referanser til noe annet enn Ibsen? Eller feirer vi at det finnes minst like flinke forfattere som Ibsen også i dag og på hans egen tid – men at vi rett og slett tviholder på Ibsen... uten at vi egentlig kan si hvorfor? I skyggen til Ibsen finner vi mye som burde blitt vurdert som pensum i norskundervisningen i norske, spesielt videregående skoler. Skyggen skjuler talenter både fra fortid og nåtid – talenter som blir glemt og gjemt bort i Ibsens skygge. Talenter som muligens kunne trukket frem leselyst i sinnet til de som ikke er så glade i å lese. Kanskje finnes evnen til å gjøre dette. Kanskje kan noen forfattere få ungdom til å ha lyst til å lese gjennom den obligatoriske læren i skolen. Riktignok kommer vi aldri til å få vite dette om Ibsen forblir det folke-idolet han er. Ibsen så samfunnet og kritiserte det. Det er på tide at man begynner å gjøre slikt selv og ikke setter all sin lit til skuespill og skrifter. Så det er et spørsmål vi alle bør stille -
Hva ville Ibsen gjort?

I skuespillet Gengangere bruker Ibsen Pastor Manders til å være representanten for det han var imot – religion. Pastor Manders ble satt i et lys som fikk han til å virke konservativ og ute av stand til å egentlig begrunne sine meninger, men bare blindt følge kristendommen og kirkens lære.
«Nej, det forbyde himlen! Men et usømmeligt forhold er det ligefuldt,» sier Pastor Manders etter at fru Alving prøver å beskytte forholdet mellom Osvald og Regine. Han sier det på en måte som gir meg inntrykk av at man på sett og vis ikke kan motsi han, i og med at han allerede er overbevist. Om vi skal trekke moralen fra Gengangere (deler av den, riktignok) ut i det moderne samfunn for å få skuespillet til å virke tidløst, så har jeg en interessant sammenlikning. Osvald og Regine representerer de stakkars uskyldige elevene som finner seg i det de blir lært, men som dog kjeder seg og egentlig ikke helt skjønner hvorfor vi lærer det vi lærer. De som insisterer på at Ibsen skal være en så stor del av pensum i den videregående norskundervisningen representerer Pastor Manders – de er allerede overbevist og vil neppe la seg krangle eller diskutere med. Og så den mer irriterende sammenlikningen, den som krever at jeg selv tar på meg en kvinnelig rolle i det moderne skuespillet vi kaller norskundervisningen – rollen som Fru Alving, den eneste som egentlig klarer og tørr å kaste seg ut i en faktisk diskusjon med Pastor Manders.

Så der fikk du den, Ibsen.

Dikt

Dikt


Dette er et dikt
Jeg vet ikke hva det skal handle om
Så det må jeg finne ut

Dette er et dikt
Det handler om mennesker
Og alle deres erkjennelser

Dette er et dikt
Det handler om Mari
Hun liker det

Dette er et dikt
Det handler om nysnø
Mø

Dette er et dikt
Det handler ikke så mye om å skrive riktig i forhold til diktsjangeren
Derfor kan jeg skrive en linje som ikke nødvendigvis passer til resten av diktet eller har noe tydelig rytme eller linjeavstand, noe som kanskje strider mot selve diktsjangeren

Dette er et dikt
Det handler ikke om rim
Så det trenger ikke rime

Dette er et dikt
Det handler om kunstnerisk frihet
Kunstnerisk frihet er viktig

Dette er et dikt
Her er det ikke så mye metaforer
Så det er ganske direkte

Dette er et dikt
Nå vet jeg hva det handler om
Det handler om mye rart

Dette er et dikt
Det gir kanskje ikke så mye mening
Men «dikt» er et symbol på verden

Alfonsos Siste Sommerdag

Dere kjenner følelsen man får når sommeren endelig er her igjen. Ferie, følelsen av at ansvaret er lagt på hylla og at nå kan man virkelig lene seg tilbake og slappe av. Perioden der alt ser perfekt ut. Grønne trær, blått hav, skyfri himmel. Kjærestepar, sol, skygge og gress. Ingenting kan plage oss om sommeren. Eller?

En gutt sitter på bussen på vei hjem. Han snakker med kjæresten sin på telefon. Kjæresten er bortreist, og gutten har vært ute og hatt det gøy. Hun er kanskje borte, men sommeren byr allikevel på andre herligheter. Det er søte ord de veksler. Det hjelper litt på savnet. Etter hvert snakker de om stedet hun er på. Det er en alminnelig, gammeldags og tradisjonell hytte. Hun ligger i en seng. Koser seg. Spesielt med kjæresten på telefon og lukkede øyne. På denne måten er det lett å glemme hvor man egentlig er, og heller drømme seg bort. Det er en trøst på et ellers kjedelig sted. Snart lærer hun riktignok at stedet ikke alltid er like kjedelig. Hun åpner nemlig øynene sine. De fleste på bussen merker hvordan gutten hopper av redsel de millisekundene etter skriket som følger. De snur seg og ser litt rart på han. Han stirrer sjenert, men bekymret ut av vinduet for å unngå oppmerksomheten han plutselig fikk. Han spør hva som skjedde.

”En edderkopp angrep meg!” hyler jenta inn i røret. En stygg edderkopp, sier hun, den hadde til og med et ekkelt sår på ryggen. Noe eklere har hun aldri sett. Hun forteller deretter om hvordan hun slo til edderkoppen med en avis for så å skylle den ned i vasken. De er enige om at det ikke lenger er grunn til bekymring. I den redselen og uroligheten som fortsatt smått sitter igjen, forteller jenta om alt edderkoppspinnet som ble fjernet fra hyttas bod tidligere den dagen. Edderkoppen som kom nå var sikkert den eneste som overlevde. De er enige om at det er bra den lille edderkopplandsbyen som befant seg der endelig er borte. De snakker om at om man kunne ønske seg èn ting, så ville det ikke være fred på jord eller mat til de fattige. Det ville være å kvitte seg med alle de forbannede edderkoppene. Edderkopper. Dem hater vi.

*
24 timer tidligere

Alfonso er ute i skogen og spinner seg et eget lite edderkoppspinn. Dette er en av de første gangene han gjør det. Første gangen man prøver å spinne et selv er alltid dømt til mislykke. Han husker sitt første. Han hadde nemlig prøvd seg på et fint, tradisjonelt mønster. Ikke var det noen som kunne lære han det. En ekte edderkopp lærer ting selv, sies det. Edderkoppspinnet han spant først ble helt feil. Starten var i det hele tatt feil. Det lureste er å finne kvister der man kan klatre opp, og starte på toppen. Hovedstrekene skal også lages først. Dette glapp for han første gangen. Han begynte med det fine mønsteret i midten. Og fra bunnen, atpåtil. Nettet viste seg å ikke kunne holde seg oppe. Det datt hele tiden ned og hang og slang. Egentlig var det bare masse tråder som hang der, som noen sikkert bare kommer til å gå i og irritere seg over senere. Men sånt skjer. Alle mislykkes med det første nettet, som nevnt. Det er lov. Man lærer jo av å gjøre feil. Alfonso var riktignok usikker på dette i starten. Han er generelt usikker. Derfor lærer han litt saktere enn de andre edderkoppene. Men uansett. Denne gangen har Alfonso lært, og det nye spinnet hans er godt i gang. Fremgangsmåten er nå mye mer gjennomtenkt – og ikke minst gjennomført. Han føler at nå, hvis han faktisk klarer å gjennomføre dette, så vil han være en ekte edderkopp. Vi snakker om å tre inn i de verdige edderkoppenes rekker. Offisielt sett finnes det ikke verdige edderkopper. Edderkopper flest tenker egentlig ikke sånn. Det er nok bare Alfonso. Så vidt han vet, i alle fall. Det er bare sånn han tenker, og det er sånn han alltid har tenkt.

Dette er en stor dag for Alfonso. Sommeren er her, og det betyr at edderkoppene kan bevege seg utenfor landsbyen de har etablert i et skur ved en hytte. Skuret byr nemlig på veldig godt ly for egg og overlevne i vinterkulda. Landsbyen har også et navn, som alle edderkopplandsbyer har. Edderkoppistan. Det skal kanskje legges til at alle edderkopplandsbyer. Det er enklere da. Edderkopper har bedre ting å gjøre enn å finne på nytt navn til hver eneste landsby, sies edderkoppene i mellom. Uansett, Alfonso har nå blitt voksen. Det er nemlig derfor han er ute for seg selv. Det er også litt derfor han føler at han bør klare å spinne sitt eget vev. Ikke la dere lure – det er ikke den største grunnen. Hvilke hunedderkopper vil vel egentlig ha en edderkopp som ikke en gang klarer å spinne sin egen edderkopp-ungkarsbule? Få, skal jeg fortelle dere. Alfonso har fått med seg såpass etter å ha studert oppførselen til sine storesøsken. Skal man føre slekta videre (og få lov til å delta i aktiviteten som fører til dette) så må man pent klare å spinne sitt eget edderkoppnett.

Omsider er Alfonso ferdig. Det er ikke måte på hvor glad han er. Det er nemlig ikke nok med at han har klart å spinne sitt helt egne edderkoppnett (som også ble kjempefint,) han har nemlig også hatt en god tone med en hunedderkopp som har residens ikke alt for langt unna han. Og gjett hvem som er på vei mot nettet hans. Det blir noe på Alfonso i kveld, for å si det sånn. Husk at det faktisk er få hanedderkopper som faktisk overlever paringsprossesen mange ganger. Hunedderkopper kan (vel, er som regel) være veldig nådeløse. De vet hva de er ute etter, og det er ikke en han å dele livet sitt med. Neida. Hunedderkopper er sterke, og vil veldig gjerne klare seg selv. Dette poenget understreker de som regel ved å drepe sin make når de ikke fysisk trenger ham mer. Det er altså ikke rart Alfonso plutselig går fra glad til nervøs. Inni i alle disse rare blandingende av frykt for livet, følelsen av at man faktisk skal prøve noe nytt, gleden over å miste jomfrudommen og yrheten som strømmer rundt i hodet hans, så er det også èn ting han er klar over. Alfonso er nemlig, i motsetning til mange edderkopper, god til å drive sin research. Han vet at hunedderkoppen som er på vei også er ny når det gjelder det som er i ferd med å komme. Derfor har han sjansen til å utnytte det i slutten av prossesen, og slippe unna om hun prøver å drepe han. Hun er framme ved nettet, og de neste linjene kan kanskje overføres til fantasien eller wikipedia. Alfonso bør forresten ikke dømmes til tross for det som har blitt skrevet av hans yrhet. Edderkopper har også behov.

Det går et par minutter. Alfonso er i ekstase, og glemmer alt annet enn prossessen han går igjennom. Et stort feilgrep. Når det er over er han nemlig helt kjørt. Kjempesliten. En stor svakhet, i og med at hunnen har bestemt seg for at det ikke lenger er bruk for han. Alfonso kviktner til og er tilbake i virkeligheten, klar til å handle – men det er for sent. Hun har allerede rukket å sette den ene hoggtanna i ryggen hans – og giften strømmer inn. Heldigvis har Alfonso allerede tenkt så langt. Han visste at dette kunne skje. Det er grunner til at han visste hvordan han ville ha nettet. Han distraherer henne med et lite, uventet hopp. Dette gir han kun et par millisekunder å handle på, siden hun allerede har overtaket. Men det er alt han trenger. I løpet av det lille tidsrommet hun er distrahert, rekker han å kunne en av trådene i nettet. En av av hovedtrådene. Dette fører nemlig til at deler av nettet faller sammen. De er i fritt fall begge to, og dette gjør selvfølgelig at hun ikke lenger har tak i ham. Han vet også nøyaktig hvordan nettet vil se ut rundt dem etter at han kuttet tråden. Han har tross alt designet stedet. På veien ned får han tak i tråder og sørger for at de fester seg i henne. Hun henger igjen mens han faller videre ned. Han har lykkes med sin flukt. Alfonso er forgiftet. Han har allerede begynt å merke at øynene et etter et begynner å se tåkete (og det merker man gått når man har rundt åtte øyne, kan dere tro) og beina mister mer og mer kraft. Han blir varmere. Svimmel. Han kan nå se verden miste lyset. Plutselig gjør alle omgivelsene et hopp samtidig – hver eneste blomst, hver eneste stein og hvert eneste blad. De hopper og bakken er plutselig nærmere, og svartere. Alfonso mister bevisstheten.

*

6 timer senere

Det er sjeldent en edderkopp overlever et bitt fra en annen. Det er desto sjeldnere at en edderkopp kan være bevisstløs i seks timer og faktisk ha sjansen til å fortelle om det etterpå. Alfonso har er veldig heldig sånn sett. Etter den dramatiske hendelsen med hunedderkoppen føler han seg fortsatt veldig uvel og desorientert. Han er en ung edderkopp, og han er ikke veldig vant med å være fritt utenfor sin lille landsby. Dette er altså enda en veldig farlig situasjon for han. Han bestemmer seg fort for at det er tryggest å finne veien hjem igjen. Dessverre aner han nå ikke hvor han er. Det er typisk, tabben han gjør – han er ikke langt unna edderkoppspinnet sitt, men siden han ikke eier retningssans begynner han å vandre i litt feil retning. Noen ganger stopper han opp og bytter retning, for han er virkelig ikke sikker på veien, men det er noen få blader og noen få steiner som han kan huske å ha godt forbi seks timer tidligere. Plutselig smeller det ved siden av han, og han skvetter. Enda et smell. Flere smell. Han innser at det er i ferd med å begynner å regne. Dette gjør det vanskeligere for han. Å komme seg fremover er ikke lett i regnet for en edderkopp. Alt blir klissete, og det er lett å sette seg fast og skli i feil retning. Spesielt vanskelig er det i den tilstanden Alfonso nå befinner seg i.

Han går og går en veldig god stund. Omtrent hvor lang tid det har tatt er usikkert. Han finner nå en hytte, men han kjenner den ikke igjen. Det er første gang han ser en hytte fra akkurat det perspektivet han ser en nå – døsig, forvirret og kald. Han ser tegn til at det er mennesker som holder til der. Han har blitt fortalt at man skal passe seg for mennesker. Deres intensjoner er sjeldent gode. Allikevel er det veldig nødvendig for han å infiltrere hytta. Det finnes antakelig døde dyr der (de finnes ofte i vinduskarmer og slikt) og han trenger mat og tørre omgivelser. Det beste vil nok være å komme seg til et hjørne og spinne enda et spinn (men det trenger ikke å være så fint som det forrige) så han har et sted å hvile helt ut. Deretter kan han tenke på hjemreisen.

Alfonso finner en vinduskarm. Den står litt på gløtt. Det skal ikke akkurat så mye til før en edderkopp skal kunne komme seg inn, så Alfonso klatrer inn i hytta uten problem. I det han kommer innenfor stivner han av skrekk. Mennesker. Alfonso vet ikke at han har klatret rett inn i hyttas stue – og at menneskene akkurat har ankommet hytta. Han klatrer raskt oppover og finner et mørkt hjørne.
”Er det noen som har sett skuret der eller?” er det et menneske som spør. En kvinne.
”Hva er galt med skuret?”
”Dere aner ikke hvor mye edderkoppspinn som er der. Det er rett og slett helt fullt! Der ser dere hva som skjer når vi ikke besøker hytta ofte nok.”
Alfonso lurer på hva de prater om. Han forstår tross alt ikke menneskespråket. Det er altså ikke så rart. Men han velger allikevel å bli sittende å høre på til de har gått. Han vil nødig at noen skal legge merke til han.
”Vi burde gjøre noe med det. Det kan da ikke bo edderkopper i skuret vårt.”
”Jeg kunne da spylt det ned. Jeg trenger bare å finne frem høyttrykkspyleren. Den ligger egentlig under all bagasjen i bilen… så jeg gjør det vel i kveld en gang, når vi er ferdige med å pakke ut.”
Alfonso klarer endelig å snike seg ut av rommet. Ingen av dem så han. Han finner et mørkt og flott loft. Det er perfekt. Det er nesten så han har lyst til å grunnlegge en egen liten by her, istedenfor å dra hjem. Kanskje han skal det? Han spinner seg et vev og sovner straks. Uten særlige problemer med tanke på hvor utmattet han faktisk er.

*
8 timer senere

Alfonso har stor tro på at en god søvn er nøkkelen til suksess. De siste timene har bestått av søvn, mat og nøye planlegging. Han har nemlig beregnet at loftet han har funnet er det perfekte stedet for en edderkopplandsby. Han har nå tenkt til å grunnlegge sin egen. Planene hans er helt klare. Han skal finne veien til Edderkoppistan og starte med å ta med seg noen av de yngste til sin egen landsby. Han har også bestemt seg for hva den skal hete. Nye Edderkoppistan. Navnet har en fantastisk klang i hodet til Alfonso. Når de yngste er trygt fremme i Nye Edderkoppistan, skal han lære bort sine kunnskaper. Med de erfaringene han har tilegnet seg den siste dagen, vet han at han vil bli beregnet som en stor og dyktig edderkopp hjemme i landsbyen. Ja, han kommer til å bli en liten legende. Kilden til folkeeventyr. Han har nemlig hørt historier om andre edderkopper som har gått igjennom ikke en gang halvparten av det han har gått igjennom den siste tiden. Det vil være en ære for de unge edderkoppene å bli med han. Kjempestas kommer det til å være for dem. I tillegg har Alfonso allerede forberedt Nye Edderkoppistan og de grunnleggende behovene. Han har klart et matlager som de kan bruke om de yngste ikke helt behersker og fange mat enda, og det er også mange ledige edderkoppspinn til de som ikke med en gang behersker kunsten å spinne spindelvev. Alfonso kan bare føle på seg at dette er den beste dagen i hans liv, og den tiden som er på vei vil være den beste edderkopp-pensjonen han kan tenke seg å ha. Om han bare kan finne veien tilbake til Edderkoppistan…

Alfonso vet ikke at det har gått hele 24 timer siden han forlot Edderkoppistan alene for første gang. Ikke har han lært hvor mye som kan forandre seg på en sånn tidsperiode heller…

Alfonso innser plutselig at han ikke er helt sikker på hvilken retning som er mot Edderkoppistan. Om han bare hadde visst det, så er han klar over at hytta er rett ved siden av skuret der Edderkoppistan er grunnlagt. Det farlige er riktignok at om han går i feil retning, så kan han risikere å gå seg vill igjen. Etter alt han har gått igjennom er ikke dette en appellerende tanke. Hvordan skal han finne det ut? Han har èn idè. Han er ikke helt sikker på disse menneskene. Det er det eneste han ikke har fått svar på. Er de så farlige som man skal ha det til? Finnes det ikke godt i mennesker som i edderkopper? De siste opplevelsene har ikke bare satt igjen frykt, men nysgjerrighet og litt eventyrlyst. Han vet at han kanskje ikke bør tulle med skjebnen mer… men hva med bare denne siste gangen? Få svar på et siste spørsmål? Han vet hvor mye han risikerer. Men han klarer ikke la være.

Tross alt tar Alfonso en forsiktig fremtredning. Han har erfaring med at dyr av det kvinnelige kjønn gjerne er litt mykere enn de maskuline i ung alder. Han finner en jente liggende i en seng alene i et rom i hytta. Hun har øynene lukket. Den forsiktige fremtredningen er at han stille og rolig, uten å skremme henne, skal spinne et pent spinn fra taket og ned om henne. Når hun åpner øynene igjen, skal han pent spørre henne om veien. Hvis hun bare svarer, nei, når hun bare svarer, så har han fått et bevis på at det finnes godt i mennesker også. Og det skal han fortelle alle i Edderkoppistan. Kanskje klarer han til og med å forene mennesket og edderkoppen? Alfonso tviler ikke på at han er en edderkopp som hører historien til. Han har spunnet nettet sitt ned til henne nå. Han venter på at hun skal åpne øynene. Hun smiler. Alfonso fantaserer om hva hun smiler av. Han tenker at hun kanskje vet at han er der. At hun smiler fordi hun synes det er så fantastisk hyggelig at en edderkopp faktisk har lyst til å snakke med henne på en ordentlig måte og ikke bare snakke stygt bak hennes rygg. Kanskje hun ikke føler seg så misforstått lenger. Hun fortsetter å smile. Litt mer. Hun er endelig klar til å åpne øynene, og Alfonso er så mye mer enn bare klar for å ta henne imot med åpne armer.

Et hyl etterfulgt av et slag.
Svimmelhet. Verden går rundt. Alt blir mørkt.
Tiden flyr. Usikker på hvor lenge…
Dunk
Alfonso lander med et smell. Fortsatt svimmel. Bakken er fuktig.
Det renner? Mer vann. Alt vannet samler seg. Alt blir mørkt igjen. Faller…

Alfonso faller nedover sluket i vasken. Vannet er overalt. Han er svimmel, svak og skadet. Mer skadet enn noen sinne. Han vet at om han fortsetter å falle, så er han ferdig. Han strekker ut et av sine bein, et av de få som ikke har brukket. Han klamrer det fast til veggen ved siden av. Vannet som rant etter han renner over han og presser han lenger nedover. Han glipper nesten, men vare nesten. Vannet er forbi og Alfonso lever enda. Men det var nære på. Og han er skadet. Han må tilbake til Edderkoppistan for å få pleie – og det fort.

På tross av skadene kommer Alfonso seg opp av sluket. Han har overlevd et angrep fra et menneske. Det er det få edderkopper som lever for å fortelle om. Han må bare passe på å komme seg ut av hytta uten å møte på mennesker. Og helst bruke så få bein som mulig, siden noen har knukket eller blitt revet av. Smerten er intens og nesten ikke til å holde ut. Men Alfonso holder ut. Han vet at om han bare holder ut nå, så kan han få alle sine drømmer oppfylt. Absolutt alt han drømmer om. En egen by og egne legender og egne etterkommere som skal fortelle hans historier i flere edderkoppgenerasjoner. Om han bare kan finne den raskeste veien ut av hytta i første omgang.

Etter hvert finner Alfonso et vindu og klatrer ut. Til hans store lykke finner han frem til Edderkoppistan veldig fort – vinduet han klatret ut av var på riktig side av hytta. Han klarte det! Alfonso finner den vanlige veien inn i skuret, men sliter selvfølgelig mer enn han pleier med tanke på skadene. Han kommer seg opp og inn. Men hva er dette? Hvorfor er alt så vått? Og hvor er alle sammen?

Følelsene som strømmer gjennom Alfonso er så mye mer forferdelig enn noe annet han kan klare å tenke seg. Alt i Edderkoppistan er ødelagt. Druknede edderkopper ligger strødd. Edderkoppspinne der han en gang bodde med sin mor er ikke en gang der. Hans mor ligger et stykke unna, død. Alle edderkoppbarna er også døde. Alle i bygda. Alle han kjente til. Hva er det menneskene har gjort? Hva driver dem mot en sånn ondskap? Det er det siste Alfonso rekker å tenke. Han er enda skadet. Han har ikke sjanser til å motta pleie. Alle hans fremtidsplaner er uoppnåelige. Han fikk ikke fortalt noen om det han hadde gått igjennom. Alle hans erfaringer og fortellinger ble ikke en gang kjent av noen. De er alle borte. Alt på grunn av disse menneskene. Alfonso har ikke noe annet sted å gå lenger. Ikke rekker han å gå så langt i denne tilstanden heller…

Et par med mennesker går inn i skuret, og Alfonso gjemmer seg, livredd for å bli sett.

"Så. Jeg har spylt alle edderkoppene og alle edderkoppnettene ned. Det er nok ikke en eneste levende edderkopp her lenger. Fornøyd?"
"Å, ja. Flott. Men du... jeg fant en del edderkoppvev oppe på loftet også. Kunne du prøvd å få vekk det også nå som du først er i gang?"

All that I have
All that I hold
All that is wrong

All that I feel for
or trust in or love,
All that is gone

It used to be so easy,
I never even tried
But the last day of summer
never felt so cold ~

Om noen føler en kraftig reaksjon på avstanden fra Edderkoppenes faktiske liv, ta gjerne kontakt for å kritisere.

Fancy Klistremerke-essay

Dette har jeg gått rundt og tenkt på en stund.

La oss starte dette essayet med en liten historie på gensen til irrelevanse.

Et band har akkurat blitt lagt merke til av et plateselskap, og etter mye om og men har de altså fått platekontrakt. Hvilket er fantastisk. Nå kan de virkelig begynne å spre sine busdskap, og fiske etter et enda bredere publikum ved hjelp av at sangene er samlet på et og samme sted, og atpåtil kan hvem som helst kjøpe det i butikken. Bandets bassist blir ansett som bandlederen, og han ser frem til å designe albumcoveret - coveret skal nemlig vise oss hva vi har å forvente. Det skal også være med på å skape bandets ønskede image. Alt avhenger av albumcoveret, føler han. Det blir atter en del styr med å designe coveret, men etter hvert har de nådd perfeksjon. Månedene går, og når fabrikkene har produsert nok eksemplarer av albumet er det atter tid for utgivelsen. Forventningsfull kommer bassisten til sin lokale platebutikk for å se hvordan albumcoveret passer seg inn i butikkhyllene. Synet som venter han er et trist et. Albumcoveret er fullt av klistremerker.

Jeg har til og med tegnet et fint bilde

Hvorfor skal man på død og liv feste klistremerker på varer, spesielt CD-covere og vanlige husholdningsvarer, der alt av informasjon man finner på klistremerket uansett kan finnes på lista over ingredienser eller baksiden av coveret? Hvorfor må man på død og liv ha prislapper på varer når de allikevel står over en prislapp som gjerne er festet til hylla varene står på i utgangspunktet?

Dette er i mine øyne et ekstremt irriterende fenomen. Her om dagen kjøpte jeg meg en boks Mountain Dew, en brus man ikke lenger får kjøpt i Norge. Jeg skulle lese litt om ingrediensene, noe jeg burde få lov til som Mountain Dew-drikker. Hva møtte jeg? Jo, et enormt hvitt klistremerke som dekket for hele lista. Jeg sukker mens jeg intenst prøver å rive det av, noe som sørger for at vennene rundt meg ser på meg som om jeg er gal. Gjett hva som skjer så. Jeg får av deler av klistremerket, men selve limet sitter enda igjen. Altså ser jeg ikke lista over ingredienser, siden de er BAK DET TYKKE HVITE LIMET. Jeg irriterer meg grenseløst og dedikerer en kveld til å skrive et essay om dette samfunnsproblemet.

Det er bare rettferdig av meg å prøve å komme med andre sider av saken her. Danne et lite perspektiv. Det er sikkert en grunn til at noen synes det er uhyre viktig å feste klistremerker på varer, utover det å irritere meg til døde (selv om jeg mistenker sterkt at NOEN sørger for konspirasjoner med mål om å plage meg). Å sette perspektiv på ting er noe jeg vanligvis klarer, men akkurat hvorfor man skal sette et klistremerke på et CD-cover som informerer om hvilke hit-singler albumet inneholder når man allikevel kan finne det ut ved å SNU COVERET så ser jeg liksom ikke noen annen side av saken enn... unødighet. Rett og slett.

Så her er mitt spørsmål til deg, som leser dette. HVORFOR klistremerker? Hva vinner vi når vi fester klistremerker på ting? Hva tjener vi på det? Hvorfor? Holder det ikke med informasjonen man allerede får skrevet på produktet? Fortell meg hvorfor!

Ellers skal det nevnes at det helt sikkert er min irritasjon som skriver, og ikke det rasjonelle og reflekterte jeg som vanligvis har kontroll over tastaturet. Det finnes nok også andre samfunnsproblemer som er mer relevant og konstruktivt å skrive om.

Et filosofisk verk fremstilt som en samtale mellom to unge vise herrer

Jeg hjalp en venn av meg med en samfunnsfagsoppgave. Måten den til slutt var skrevet på var veldig kul syntes jeg, og fikk lov av han å poste den i min blogg. Denne teksten er altså skrevet av meg og min venn Erik.

Da denne oppgaven krever et perspektivrikt og reflektert sinn, har jeg herved konkludert med at det ville være av akademisk interesse å presentere oppgaven i form av en pseudo-filosofisk dialog mellom to vise unge herrer; von Karma og Alfonso.

Alfonso er von Karma sin yngre protesjé. Ved flere anledninger oppstår det svært filosofiske dialoger mellom de to undrende sjeler. I dag har temaet vist seg å bli familie og sosialisering i det moderne samfunn.

Alfonso
Men von Karma, hvor stor sosialiseringsevne har egentlig den øvre familien på sine barn i vekst?

von Karma
Vel Alfonso, poder i dette livsstadiet kan være lettere å påvirke enn de som har levd flere vintre. Grunnen til dette kan kanskje være omsorgen og tilliten podene i dette livsstadiet har opplevd i sine aller yngste år. Dermed vil det i teorien ha oppstått sterk tillit og sterke bånd mellom barnet og dets forsørgere. Når det er om slike bånd vi taler, er det ikke store utfordringen å tenke seg til at de yngre poder svært lett påvirkes av de øvrige familierollene. Spesielt med tanke på den tilliten som barnet har opparbeidet seg gjennom alle år.

Alfonso
Men, vil det ikke kunne oppstå store endringer i familiesituasjon ettersom barnet eldes?

von Karma
Jo, ta for eksempel en skilsmisse, et stadig mer vanlig fenomen sett i vestlige offentlige romantiske forhold. Dette kan medføre uheldige konsekvenser for et barn i aldringsprosessen. Dette vil føre til miksede signaler for den pårørte poden. En splittelse i omsorg og læringsmetoder er ofte resultatet i slike situasjoner. Noe som ofte kan oppleves som svært forvirrende for barnet, og kan etter hvert føre til usikkerhet og traumatiske tendenser i barnets mentalitet. Et annet eksempel kan være ekstrem rikdom eller fattigdom, som kan påvirke den øvrige familiens bortlæringsmetoder. Det kan også forekomme beklagelige episode som dødsfall eller ekstreme skader på familiemedlemmer. Noe som også kan være med på å forårsake nevnte traumatiske tendenser. Forandringer som kan oppstå er svært tallrike og varierende, noe også konsekvensene kan vise seg å være. Hvert individ påvirkes imidlertid forskjellig av nevnte forekommelser. Og derfor er det praktisk talt umulig å gi et fullkomment svar på hvordan barn reagerer på den øvre familiens sosialiseringsevne, både på grunn av hvert individs unike reaksjonsbredde, og den brede spektre av episoder som har en mulighet til å forekomme.

Samtalen var kanskje kort, men tenk så innholdsrik den var. Det kan hende vi får høre mer fra disse to senere, så hold dere fast.

Litt Informasjon om Opplysningstiden!

Skrevet av meg og min klassekamerat Manbir

Etter 1690 ble religion plassert under Holbergs «not»-kategori og ble straks mindre populært i samfunnene. Dette førte til at adelen og kirken fikk en svakere stilling enn før. Folk begynte altså å interessere seg mer for litteratur siden borgerskapet nå var løsrevet fra kirken og hadde råd til å interessere seg for dette (de hadde råd til både bøker og kebab). Før dette var det vanlig at dikterne gjerne skrev på oppdrag fra de makthavende, mens de nå kunne skrive mer fritt og for det større publikum. De første tekstene eller tidsskriftene ble gjort om til skuespill for et bredere sammensatt publikum – budskap ble nå formidlet til mange. Middelklassen (eller borgerskapet) hadde nå tid til å lese, dermed var det et publikum for romaner. Det var en form for litteratur som kunne leses i enorm ekstase og og som tok opp evner fra privatlivet. Særlig kvinnene ble visstnok interessert i denne sjangeren, kanskje på grunn av kvinnenes stilling i samfunnet (de kunne nå lese bøker og drømme seg bort, i steden for å bare gjøre typisk kvinnearbeid og tenke på Christian Valen.) Denne utviklingen tok selvfølgelig tid, og nådde ikke Norge før sent på 1800-tallet. 1700-tallet falt sammen med det som i filosofihistorien kalles «opplysningstiden». Jean Pierre Houel malte et av bildene i norskboka. Opplysningsfilosofien var en avgjørende forutsetning for den franske revolusjonen i 1789.

Jeg poster dette fordi jeg ikke har noen spesielt gode idèer. Jeg har ferdigskrevne verker i hodet mitt som jeg ikke har giddet å skrive ned enda.
Men noe så interessant som opplysningstiden da, dere!

Fantastisk (fancy) Litteratur

Helt siden opplysningstiden som ifølge bøkene startet i 1690, har forfattere hatt friheten til å skrive det de selv vil. Helt siden da har folk hensynsløst utnyttet konklusjonene vi med skrivekløe hoster opp og kalt det litteratur. Det skal nevnes at folk slett ikke liker alt – hva definerer vi egentlig som ”fantastisk litteratur?” Og hvorfor liker vi egentlig litteraturen så godt i utgangspunktet?

Tilsynelatende finnes det forfattere som er flinke og forfattere som ikke er flinke. Da jeg først ofret min problemstilling en tanke virket det ganske rart – å tenke at noen er flinke til å skrive en historie om hva som helst, mens noen ikke er så flinke til å finne på hva som helst? Etter hvert kommer jeg på at jeg faktisk har skrevet en del ting selv, og at det slett ikke er hva som helst en skriver. Men hva er det som gjør en forfatter flink? For å komme frem til et slags svar kan man sammenlikne en dårlig forfatter med en som ifølge mange er god. Dessverre vet jeg i skrivende stund ikke om noen dårlig forfatter (jeg har visst aldri lest noen dårlige bøker,) så jeg velger å bruke en gjennomsnittlig skoleelev som eksempel. Hva ser man ofte at elever gjør når de skriver en stil eller en historie? Selv har jeg sett at de ofte vil skrive noe som er så spennende som mulig. Etter min mening og erfaring fører ofte dette til at man skriver noe som absolutt har potensiale til å bli spennende, men som dessverre ikke gir mye mening fordi man ville gjøre det spennende og ikke tenkte på at det skulle være meningsfullt. På barne- og ungdomsskolen ble jeg selv veldig glad når jeg fikk i oppgave å skrive historier. Aldri ble de noe bra, for jeg lot alltid fantasien min løpe og skrev noe jeg likte å lese og høre om, og skjønte ikke hvorfor populære filmer og bøker gjerne ikke inneholder spenning hele veien.

Poenget mitt er at en dårlig forfatter kanskje ikke skriver på riktig måte. Èn feil man da kan gjøre er samme feilen jeg og andre gjorde som barn. Skrev en historie om blod og gørr eller romantiske hendelser uten at noe av det som skjedde hadde noen sammenheng eller mening, og heller ikke på en måte som gjorde at man følte seg knyttet til hovedpersonene på noen måte. Stephen King har skrevet mange bøker, og de aller fleste bøkene hans har endt opp som bestselgere. Ethvert sinn vil da forstå at Stephen King gjøre noe riktig, og derfor velger jeg å plukke hans skrivestil fra hverandre for å nærme meg svaret for hva en god forfatter er. For det første, så sparer han ikke på detaljene. Jeg tror neppe han har skrevet noen bøker på stort mindre enn 600 sider, og i hans bøker kan han trekke ut det at noen setter en kopp med kaffe ned på bordet til to-tre sider. Dette høres kanskje kjedelig ut, men det er ikke tilfellet – når man leser en bok av Stephen King hender det at man er usikker på om man leser eller om boka faktisk er virkelig. For det andre, så unngår han klisjeer. Dette kan ha noe med å gjøre at det jeg har lest av han er fra 80-tallet, og det var sannsynligvis færre klisjeer å krasje med da. Ved å unngå klisjeer blir også boka mer virkelighetstro, og det blir som å lese noen man aldri har lest før. Noe som nemlig kan gjøre en forfatter dårlig kan være det å skrive noe som allerede har blitt skrevet, noe som gjør at folk mister interessen. Hvem vil vel lese noe man har lest før?

Hva er det dessuten som egentlig får oss til å like litteratur? Før opplysningstiden var det ikke fri skriving på samme måte som i dag, men folk skrev bøker på oppdrag fra de makthavende, gjerne kirken. Dermed ble det meste som ble skrevet gjerne plassert under propaganda og hjernevasking (for å sette det litt på spissen, kanskje.) Rundt 1690 derimot, ved opplysningstidens opphav (som nevnt) ble borgerskapet mer sett og mer viktig, siden flere klarte å løsrive seg fra kirken og de makthavende. Det ble da opprettet salonger der folk møttes og snakket om litteratur og leste for hverandre, og forfattere hadde nå frihet til å skrive det de selv hadde lyst til å skrive. Den første litteraturhistoriske perioden – klassisismen – var nå i full blomst. Det var da mest kvinner som interesserte seg for litteratur, noe som bringer meg til en teori for hvorfor mange liker litteratur. Kvinnenes stilling på den tiden var ikke noe Ottar ville ropt hurra for – kvinnene var undertrykt og holdt seg mest til de oppgavene de som regel hadde. For kvinnene ble kanskje litteraturen et møte med en annen verden, en verden de likte bedre. Da kvinnen kanskje sjeldent følte seg spesielt fri på grunn av oppgavene hun hadde, så var litteraturen kanskje en viss løsrivningsmetode fra ting hun måtte gjøre ellers, og hun hadde nå en hobby som ikke innebar noe særlig med arbeid og som var mer drømmende og avslappende.

Så hva er egentlig fantastisk litteratur? Om man legger sammen de to tingene jeg på en måte har kommet fram til kan man nærme seg en konklusjon som jeg tror er ganske nær sannheten. En god forfatter klarer nok å gjøre det han eller hun skriver til noe virkelighetstro, og holder seg realistisk i den forstand at de ikke bare skriver ting som er spennende hele tiden, men tar seg tid til å formidle detaljer og vanligheter. En leser har ofte lyst til å lese fordi han eller hun opplever litteratur som noe avslappende og drømmende, og gjerne noe som ikke er det livet man lever. Summer disse, og man har en viss konklusjon. Grunnen til at mange liker det når forfattere er flinke (etter definisjonen jeg har dannet meg her) er kanskje at man da har lettere for å drømme seg bort og leve seg inn i bokas verden. På den måten blir det en ny opplevelse, nesten et liv å leve ved siden av sitt eget. Selv tar jeg meg ofte i å drømme meg bort i en bok og se meg varsomt etter Pennywise the Clown fra Stephen Kings bok It om jeg har lest den på toget på veien hjem. Det er i grunnen ganske skummelt.

Persepolis

Enda en skoleoppgave, men den er skikkelig kul.

Som en ordinær gutt fra Norge er det en del kulturmessige saker jeg er så vant med at jeg rett og slett ikke tenker over det. Det var derfor en noe spesiell opplevelse å lese boka Persepolis, Marjane Satrapis selvbiografi og kritikerrost tegneseriebok.



Joda, Satrapi begynte å skrive boka i Paris rundt 1999/1998. Jeg vet selvfølgelig ikke om det var da hun begynte å skrive den, siden jeg ikke fant noen kilde som fortalte meg når hun begynte, men jeg rekner med at hun begynte da en gang siden boka ble publisert i 2000 (og jeg vil føle meg rimelig dum hvis selve boka faktisk inneholder situasjonen der hun begynner å skrive den, da det ville avsløre at jeg ikke har lest den ferdig). I starten av boka (ja, jeg har lest starten av boka) fortelles det om Iran og revolusjonen som tok sted i starten av 80-tallet. Det skulle nemlig skje en del da (det skjer ofte en del under en revolusjon) og hele verden har sikkert skjønt at nei, ting ville ikke bli det samme igjen. Og de siste par setningene jeg nettopp har skrevet står i fare for å være de mest klisjèrike jeg noen gang har hatt med i en seriøs tekst.


En liten titt for de som lurer på hvordan innholdet i boka er..

I Norge er det en viss standard. Det er en del vi (jeg snakker for meg selv og rekner med at andre er enig) tar for gitt og forventer. La oss (meg) sette ting i perspektiv. Burde gutter og jenter egentlig gå på samme skoler? Det er mye mobbing og sikkert masse dikskriminering rundt omkring på norske skoler. Kanskje problemet ville blitt mindre, eller kanskje forsvunnet om vi skilte gutter og jenter? Burde nordmenn kanskje begynne å gå rundt med vikinghjelmer? Alle vet at det er en god del innvandring i Norge, og mange er redd for at den norske kulturen skal forsvinne med globaliseringen. Å gå rundt i bunad ville kanskje vært et bedre alternativ enn vikinghjelmer, når jeg tenker meg om.

Jeg er så uenig som man blir i mitt forrige avsnitt. Derfor var det spennende å lese (starten av) Persepolis - Satrapi forteller nemlig om at jentene måtte begynne å bruke sjal, og at skolene ble splittet mellom gutter og jenter. Det som fanger interessen min er at Satrapi skildrer dette på en veldig realistisk måte, nettopp fordi det faktisk er hennes eget liv hun snakker om. I starten nektet de nemlig å bruke sjal og klager på hvor varmt det er. Da jeg verken har vært eller bodd i Iran
eller vært en Iransk jente i Iran så har tanken på at jenter faktisk kanskje ikke liker å gå med sjal en helt ny og rar tanke for meg, og min trangsynte hjerne som er vant til å bare tenke på stereotypier blir svimmel. Satrapi skildrer også demonstrasjoner mot bruk av sjal, og nevnte trangsynte hjerne får atter nye grenser sprengt og blir litt mindre trangsynt. Og da kan man tenkte seg at verden blir et litt bedre sted, takket være Satrapis inspirerende selvbiografi. Starten av den i hvert fall.

Boka ble gitt ut på originalspråket (fransk) i Frankrike i året 2000. Den ble publisert i fire deler. I U.S.A ble den senere gitt ut i to deler, og kritikere roste den opp i skyene. Den ble til etter hvert også gitt ut i Norge, i èn og samme bok. Det ble laget en film av den som ble vist for første gang i 2007, og ble nominert til en Academy Award i 2008. Bare for å nevne det.

Jeg farer med ærlighet når jeg sier at Persepolis er en bra og inspirerende bok. Joda, jeg har bare lest starten, men jeg har klart å skrive et helt blogginnlegg bare om det. Med det som et ess i ermet kan jeg sette meg selv i et mer uskyldig lys; siden jeg har skrevet så mye av så lite tørr jeg nesten ikke lese resten, i frykt for at min trangsynte hjerne for i seg for mye og jeg besvimer. Uansett kan boka anbefales både for de som er glad i gode bøker, og de som er glad i gode tegneserier - Persepolis er som det beste fra to verdner.

Og starten på boka er tross alt bare begynnelsen.

Fancy Kjærlighetsessay

Jo, da, jeg er en gutt, og jeg er heterofil, enda velger jeg tema kjærlighet. Det er interessant. Noe som stadig fanger min fascinasjon er sosial oppførsel blant folk (enten jeg kjenner dem eller ikke) og kjærlighet er faktisk noe jeg tror betyr noe for alle, i det minste mange. Det ser også ut til at mange setter forskjellige krav og har forskjellige forventninger til kjæresten, og også til hvor lenge man egentlig har lyst til å være i et slikt forhold.

Jeg tror at hvor godt et kjæresteforhold er bygger på hvor villig begge parter er til å prøve, og hvor seriøse (et ord som så pent brukes alt for mye i dag) de er med det hele. Hva er det som bestemmer om to stykker passer sammen? Før trodde jeg ikke noe på at noen er ”skapt for hverandre,” noe jeg heller ikke gjør direkte, men på en mildere måte. Hvis to stykker har samme forventninger og krav til et kjæresteforhold, så kan jeg gå så langt som å si at det virker logisk at de da passer sammen. Ikke at jeg er noen samlivsekspert, men jeg tror ikke man vil være kjærester lenge om ikke begge partene er villig til å gi mye og kjempe for forholdet. Jeg tror ikke på at det finnes idealforhold der paret aldri møter på problemer og hvor alt går lett. Alle forhold går igjennom samme negative perioder, men jeg tror de gode forholdene skiller seg ut på èn ting – de lar ikke problemene styre forholdet. Om følelsene og lysten er gjensidig i forholdet, pluss at minst èn av partene virkelig prøver å ordne opp, så vil forholdet fungere. Hvis dette stadig skjer, at kun den samme parten kjemper for forholdet hver gang et problem oppstår kan riktignok dette bli et problem i seg selv, og i mine øyne kan det sa også virke som at de to egentlig ikke passer like godt sammen allikevel.

”Lykken er store middagsselskaper med mange venner, etter at jeg og den kokkelerende kjæresten min har laget mat hele dagen,” sier Bente Bryhn som i 2001 var 25 år og student i et lite intervju med bladet KK. Dette er et av synene jeg har sett at noen har på kjærlighet, og forholdet til kjæresten. Så man skal ikke nødvendigvis bare ha kjæreste, og man skal ikke nødvendigvis bare ha venner. For all del, jeg klandrer ingen for dette synet på ting. Det som får meg til å tenke av denne påstanden er det at jeg blir mer usikker på hva en kjæreste egentlig betyr for noen. Man vil vel kanskje ha en stor vennekrets, noe jeg forstår, men hvis man allikevel har venner å snakke med og ha gode stunder som vil bli husket senere, så vil man fortsatt ha en som er mer kjær enn de andre, en man kanskje kan ha helt spesielle ting med? Sånn sett kan jeg også undres over forskjellen på en kjæreste og en bestevenn. Det går riktignok ikke lang tid før jeg forstår at kjæresten for noen er som en bestevenn du kan gjøre spesielle ting med, som du kan kose med og kysse og det som er. Man gjør da ikke sånt med hvem som helst.

Igjen kommer jeg på at folk er forskjellige. Jeg har nemlig vært vitne til andre som slett ikke deler samme mening som Bente Bryhn når det gjelder kjæresteforhold. Noe som kan virke som en slags ting som bare finner sted hos gutter (noe jeg tviler sterkt på!) er at man ikke klarer å falle helt til ro i ett forhold særlig lenge. Å ”hoppe fra kjæreste til kjæreste” er nok også å foretrekke for noen. I mine øyne forsvinner da mye av det spesielle med å ha en kjæreste, og dermed merker jeg atter at min nysgjerrighet og fascinasjon tar over. Det kan være at noen ikke ser det å ha kjæreste som noe større enn å ha gode venner. Noen komplikasjoner som kan oppstå med en kjæreste kan man faktisk lett unngår i et venneforhold. Det som fortsatt er, er at man kanskje ikke vil kysse og kose med en hvilken som helst venn uten at det føles feil, men det kan man nettopp med en kjæreste. Kanskje er det nettopp disse to motstridende faktorene samtidig som stadig fører noen fra forhold til forhold?

Selve forholdet til kjærligheten selv er også et interessant og merkverdig tema å ta opp.
Hvorfor skremmer kjærligheten mange, samtidig som at man egentlig ønsker dens nærvær? Tilsynelatende er det noe som ikke helt stemmer med dette. Det virker ikke logisk, rett og slett, selv om man innerst inne forstår det. Egentlig synes jeg ikke det er så rart – jeg synes faktisk at det er ganske logisk. Når man virkelig ønsker og liker (kanskje til og med elsker) noe er det automatisk mye mer skremmende, siden konsekvensen blir for stor. Har man en favorittbamse som barn, så vil man jo nødig miste den. Dette er nok et ganske grunnleggende menneskelig instinkt, at noe som er viktig for en er noe man er redd for, siden konsekvensen av å gjøre noe feil rett og slett er for stor. Selvfølgelig tenker ikke alle sånn, men noen. Man hører jo stadig historier om gutter som ikke tørr å prøve seg på en jente som for han virker uoppnåelig og omvendt.

Igjen er det en annen side av saken. Siden kjærlighet kan være såpass viktig kan det virke motsatt vei som overnevnte – det kan da også hende at man ”hopper fra kjæreste til kjæreste.” Om forhold er så viktig for en at man rett og slett ikke klarer seg uten, og går rett inn i et annet hvis det første blir slutt, og at lysten tar overhånd for frykten. Det er tross alt historier om folk som går igjennom de mest ekstreme ting for det de er glad for.

Jeg vet ikke om jeg virkelig har forstått meg på dette med kjærlighet, selv om jeg prøver. Det er jo så interessant som det er. Men hva er det som gjør det så komplisert som det er? Jeg kan nok neppe gi det ultimate kjærlighetsrådet, og jeg kan kanskje heller aldri forstå meg helt på kjærligheten, men i det minste kan jeg forstå hvorfor tema blir komplisert og vite hva man alltid må ta hensyn til om man enten skal gå inn i en kjærlighetssituasjon eller dømme noen for valget de tok i et forhold – alle er forskjellige, og for alt vi vet er det like mange forskjellige syn på, meninger om og krav stilt til kjærlighet som det er folk som føler det.

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikkje kva det er ~

Prosjekt Kenya og Sånn (PKS)

Merk: Ikke glem denne teksten er fiktiv. Dette er en skoleoppgave.

Så ok.

Jeg tror ikke det finnes særlig tvil om at Kenya ikke er det aller beste landet å bo i. Det er nok ikke nødvendig for meg å fortelle om problemene vi møter på her og i andre fattigere land i sør – som sult, overbefolkning, tørke og sykdommer. Jeg er født her, jeg er veldig klar over forholdene og har lenge ønsket å bidra med noe. Derfor driver jeg en hjelpeorganisasjon. Hva er det vi gjør, vil du kanskje vite. La meg starte med å fortelle at vi gjør mer enn å legge penger i en bøtte.

Alle oss i Prosjekt Kenya og Sånn er født i Kenya. Dermed har vi funnet ut hva som faktisk kan trengs. Vi jobber altså ikke bare med å samle inn penger for skolene, vi passer nemlig også på at de blir bygget skikkelig opp. Og på toppen av det jobber vi for å få med frivillige arbeidere til å hjelpe oss. For dette skjer neppe over natta. Vi håper på å vokse mer og bli en større organisasjon, sånn at land i vesten slutter å sende oss «pengestøtte» som forsterker korrupsjonen. Det vil si at vi også vil ha kontroll over hvor pengene blir av.

Hvorfor kommer jeg med disse utsagnene i Norge? Nå kan dere lure. Det har seg nemlig sånn at jeg hører om all sympatien de mer «uheldige» landene får her i Norge. Hvor synd man synes på de fattige barna, der foran TV-skjermene med reklamen som gir dere dårlig samvittighet i de ti minuttene dere husker å ha det. Jeg må si jeg ser en stor kontrast fra barna jeg så som lette etter vann for å kjøle seg ned samtidig som de som best de kunne prøvde å holde seg i skyggen i Kenya til sjåføren min her i Norge som møtte meg på flyplassen med en kopp kaffe og en pølse mens han klagde på at han ikke rakk å spise frokost og beklaget rotet for så å likne på en lyspære og så «Åja! Også de fattige barna, da. De er det synd på.»

La meg meddele at jeg ikke bare skal kritisere Norske borgere. Det er ikke derfor jeg er her. Jeg vet at man ikke skal sette alle under samme lys, men jeg må si at jeg ikke er fornøyd med verken innstillingen eller u-hjelpen som møter meg her. Ingen kan tvinge noen til å bry seg, men når man våger å påstå at det er synd på noen hjelper det ingen at man er «klar over at alle ikke har det bra» hvis man ikke gjør noe med det. De av dere som virkelig bryr dere så mye at dere husker hva dere bryr dere om selv om det blir bygget et nytt kjøpesenter – noen trenger deres hjelp. La oss slutte å synes synd på og heller begynne å hjelpe til.

Fancy Fisk

I dag gikk jeg forbi et akvarium. Synet som møtte meg var et trist et. Når man går forbi et akvarium som blir fremstilt offentlig, så forventer man å se glade fisker som fritt svømmer rundt i akvariet. Fisker som svømmer rundt og er venner. Fisker som svømmer rundt og er friske og glade - sånn som fisker skal være. Fisker, som svømmer rundt omkring hverandre i håp om ikke å krasje (noe som skjer noen ganger, da de ikke alltid har like god kontroll over hvor de svømmer når de er for mange). Fisker - som svømmer rundt og er venner. Er dette blikket som møter deg når du ser et akvarium på et senter? Som regel. Men i dag var ikke det alt.

På en stein helt til venstre i akvariet lå det en gul fisk. Alene. De "kule" fiskene svømte rundt og var glad sånn som fisker gjør. Men ikke den gule. Den bare lå der, alene, pustet. Dens ansikt var vendt bort ifra vinduet - med halen mot oss mennesker som forventer å se de glade fiskene svømme. Den ville nok ikke at de skulle se den. Derfor lå den litt for seg selv, ansiktet bort. Kanskje for å få oppmerksomheten bort ifra seg. Det gjorde den også - folk så vekk fra den og på de glade fiskene. Folk vil da ikke se på emofisken. De ser bare på den. Tenker "haha, emo. Taper azz" og fortsetter å se på de kule, glade fiskene.

"Hvorfor ligger fisken der?" var det ingen som lurte på. Kanskje de ikke synes det er så farlig. Kanskje de glemte den med en gang. Kanskje de så på akvariet for å underholdes, og ikke for å synes synd på en fisk. Men det er ikke greit for det. Fisken fikk det ikke bedre av den grunn. Fisken var tydeligvis lei seg. Hvorfor? Vel. Den lå utenfor. Det er ikke akkurat sånn at de andre fiskene kom for å ta den med på leken. Ingen av de andre fiskene spurte den gule fisken hvordan det gikk med den. Ingen av de andre fiskene prøvde å trøste den gule fisken. De lekte bare. Syntes det var morsommere, sikkert. Men det er jo ikke rart.

Hvem har ansvaret for den gule fisken? Den gule fisken har det ikke bra. Kanskje det er den gule fisken sin skyld. Kanskje den gule fisken fokuserer for mye på det som er dumt. Kanskje den gule fisken egentlig burde komme seg ut av det. Kanskje ingen egentlig kan hjelpe den gule fisken uansett? Den ligger jo bare der, på steinen, alene. Vil ha oppmerksomheten bort. Men ingen vil jo gi den oppmerksomhet fra før? Er det derfor den ikke vil ha oppmerksomhet? Kanskje den ikke vil ha oppmerksomhet fordi den ikke vil bli tvunget til å be om oppmerksomhet? Så kanskje fisken vil ha oppmerksomhet, selv om den helst ligger for seg selv, med ryggen mot menneskene, vekk fra de glade fiskene, med ansiktet bort?

Etter hvert må fiskene få mat. Mennesket heller mat i akvariet, og alle fiskene tar litt og deler og er glad. Men ikke den gule. De glade fiskene tror ikke at den har lyst på mat, for den ligger jo bare der. Da har den vel ikke lyst på. Kanskje den ikke er sulten. Fisker blir sikkert ikke sultne når de bare ligger der.

Men jeg tror det er for sent nå. Jeg måtte uansett gå. Jeg tror ikke fisken tok noe mat. Den ligger nok der enda. Men jeg tror den har lyst på mat. Eller at den hadde lyst på mat. Jeg tror nemlig ikke fisken ligger der mere. Men den leker ikke med de andre fiskene heller. Den lå der bare og slappet av, men nå gjør den nok ikke det mer. Den sluttet å slappe av, tror jeg. Så kom det et menneske og tok den opp av vannet og skyldte den ned i do. Man kunne nok ikke se tårene i fiskens øyne før den kom opp av vannet. Men de andre fiskene leker fortsatt.

Utenfor Almenn Interesse

Jeg stjal tittelen fra en venn av meg fordi min egen kreativitet er på ferie i skrivende stund.

Men mest fordi jeg synes den er skikkelig kul.

Etter å ha kalt min Livejournal for en "blogg" i bortimot et år, er jeg endelig moden nok til å lage en ekte blogg. Jeg har altså endelig blitt internettvoksen.

Jeg har valgt tittelen Kult Ur fordi å kalle sin blogg for Kultur ville være kjedelig. Kult Ur blir dessuten en fancy, dyp og kryptisk tittel, som inneholder både en moderne og et gammeldags ord, og som til sammen blir KULTUR. Jeg overlater det til leseren å tolke tittelen inntill jeg klarer å argumentere særlig for den selv.

Ellers kan jeg nevne at Kult Ur også er navnet på en musikalsk duo under utvikling. For tiden holder vi på med et album som går under tittelen Åpent for Tolkning som fortsatt har utgivelsesstatusen TBA (to be announced).

Så nå er det bare å vente på kommende innlegg. Jeg kommer til å oppdatere bloggen sånn mest når jeg gidder.